Annonse

Annonse

00:00 - 17. november 2017

Kjærlighet? Det spørs

Hun og han spør og spør, men kommer ikke til svaret.

Kryssende stemmer: Friksjonen mellom Morten Espeland (Han) og Tone Mostraum (Hun) styrker ikke forestillingen. 
⇥Foto: Øyvind Eide

Det er litt uoriginalt å komme trekkende med Jon Fosse og Arne Lygre i møte med nye norske dramatikere, men med Spørrespillet er det som om Mikkel Bugge selv nærmest presser seg ned på en plass mellom disse to bautaene i norsk samtidsdramatikk: Med de arkaiske skikkelsene Hun og Han, som snakker med et åpent språk, med mye pauser og plass (som hos Fosse) og med tankeeksperimenter som liksom manifesterer seg, slik at replikkene lager handlingen (som hos Lygre): «Eller hører vi at sønnen vår ikke får sove? Går han ut på kjøkkenet for å hente seg et glass vann? Blir han stående ute i gangen?»

Men dette kan også komme delvis av at regissør Kai Johnsen har jobbet mye med Fosse, kan hende er dette Fosse-preget også et Johnsen-preg, uten at jeg har tenkt på det sånn før. Hos Johnsen er det de ørsmå bevegelsene, i kropp, lys og stemmeleie, som skaper både dramatikk og mening. Idet stemmen går litt opp, en hånd som har vært holdt i ro plutselig beveger seg oppover, så forskyves meningen i replikkene.

 

Lese mer?

UKEPASS
59,-
per utgave
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 199,-
per måned
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Inkluderer eAvis og tilgang til hele arkivet med over 50 000 artikler.

Annonse