Annonse
00:00 - 17. november 2017

Kjærlighet? Det spørs

Hun og han spør og spør, men kommer ikke til svaret.

Kryssende stemmer: Friksjonen mellom Morten Espeland (Han) og Tone Mostraum (Hun) styrker ikke forestillingen. 
⇥Foto: Øyvind Eide
Annonse

Det er litt uoriginalt å komme trekkende med Jon Fosse og Arne Lygre i møte med nye norske dramatikere, men med Spørrespillet er det som om Mikkel Bugge selv nærmest presser seg ned på en plass mellom disse to bautaene i norsk samtidsdramatikk: Med de arkaiske skikkelsene Hun og Han, som snakker med et åpent språk, med mye pauser og plass (som hos Fosse) og med tankeeksperimenter som liksom manifesterer seg, slik at replikkene lager handlingen (som hos Lygre): «Eller hører vi at sønnen vår ikke får sove? Går han ut på kjøkkenet for å hente seg et glass vann? Blir han stående ute i gangen?»

Men dette kan også komme delvis av at regissør Kai Johnsen har jobbet mye med Fosse, kan hende er dette Fosse-preget også et Johnsen-preg, uten at jeg har tenkt på det sånn før. Hos Johnsen er det de ørsmå bevegelsene, i kropp, lys og stemmeleie, som skaper både dramatikk og mening. Idet stemmen går litt opp, en hånd som har vært holdt i ro plutselig beveger seg oppover, så forskyves meningen i replikkene.

 

Lese mer?

ALLEREDE ABONNENT?
ABONNEMENT
Fra kr 39,-
per uke ved kjøp
av 12 mnd abonnement
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.