Annonse

Annonse

00:00 - 10. november 2017

Hyperkomfort og falske minner

Netflix-serien Stranger Things gjør én ting veldig bra: å få publikum til å fortsette å se på Netflix.

Fra referansebiblioteket: I Stranger Things kommer referansene til åttitallets popkultur tett som hagl. De fleste er mer subtile enn at hovedpersonene kler seg ut som Ghostbusters på Halloween. Foto: Netflix

De to mest imøtesette seriepremierene i 2017 representerer hvert sitt ytterpunkt av tv-landskapet, i et år da endringer i forbrukermønstre og distribusjonsteknologi for alvor har begynt å rokke ved forståelsen av begreper som «film» og «tv».

21. mai startet den tredje sesongen av Twin Peaks, og 27. oktober slapp Netflix den ni episoder lange andresesongen av Stranger Things. Begge seriene handler om fiktive amerikanske småbyer som invaderes av skremmende krefter fra fremmede dimensjoner, begge bryter med tv-seriens tradisjonelle episodiske dramaturgi, og begge er ektefødte barn av sin sosioteknologiske samtid. Likevel kunne de knapt vært mer forskjellige.

Undertegnede har allerede hyllet den kompromissløst avantgardistiske gjenopplivingen av Twin Peaks i disse spalter, og siden den gang har min beundring for David Lynchs visjonære prosjekt bare vokst. Twin Peaks: The Return er et rungende, utvetydig «Ja!» på spørsmålet om tv kan være kunst. Og selv om den åpenbart har historiske forløpere – først og fremst den opprinnelige Twin Peaks (1990–91), men også Chris Morris’ eksperimentelle sketsjserie Jam (2000) – representerer The Return noe genuint og radikalt nytt – ikke minst i hvordan den i løpet av 18 episoder trener opp sitt publikum til å se på tv med nye øyne.

Annonse