Musikk

Drømmer og blits​

Pop og foto er øyeblikkskunst. To av landets fremste musikkfotografer har brakt dem sammen, med 50 års mellomrom.

Det burde ikke vært lov å se så kul ut. Med nyfrisert riddersveis og en eggformet Vox Mk II-gitar dinglende rundt halsen. Brian Jones, grunnlegger og gitarist i The Rolling Stones, stirrer konsentrert ned på gitarhalsen. Sammen med The Beatles må The Rolling Stones være det mest fotograferte bandet gjennom hele 1960-tallet, til den grad at man kan spørre seg om hva de, og dermed musikkhistorien, hadde vært uten kamera.

Bildet av Jones, tatt av den norske fotografen Robert Meyer i Kungliga tennishallen i Stockholm, april 1965, forteller mer enn de berømte tusen ordene.

Han var der det skjedde. I Stockholm, Oslo, London, New York og Buenos Aires. Fra 1964 til 1970 fikk Meyer både tilgang til og nær kontakt med mange av tiårets musikalske ikoner. Stones dukket opp på etterfest i kollektivet hans i Stockholm, og da han noen måneder senere traff dem på en pressekonferanse i Oslo, ble han bedt opp til bandets suite på Hotell Viking av gitaristen selv.

– Jeg hadde ingen drøm om å revolusjonere rockehistorien med bildene mine, men jeg føler meg vel trygg på at det jeg gjorde, var bra nok, smiler Meyer lurt i dag.

Fotografiet som tidsvitne, stemningsbærer og teleportør, som historisk dokument for dem av oss som ikke var der, eller som et vindu mot samtiden. Blåst opp på plakater, sirlig hengt opp på veggen i tenåringsrommet. Nøye studert i bøker og magasiner av håpefulle artistspirer. Som jevnlige oppdateringer gjennom sosiale medier. I fotografiet bor hele drømmen. Sann eller oppdiktet. ​

Tokyo, Bærum. I 1965 var Stones et av verdens største band, men hadde fortsatt et stykke igjen til de storslåtte sceneshowene de ble kjent for fra 80-tallet og utover. Det teatralske entret populærmusikken for alvor på 1970-tallet, og i dag forventer unge konsertgjengere intet mindre enn kinesisk nyttårsfeiring hver eneste gang en EDM-helt fra Nederland eller Fana pumper neven mot himmelen.

Stikkord: bomber, konfetti og laser. Synes du konsertbilletten er dyr, kan du jo alltids spørre en arrangør om hvordan det føles å blåse av en halv million kroner på noen minutters fyrverkeri. Forhåpentlig får en dyktig fotograf foreviget smellet. Og enda mer forhåpentlig heter fotografen Olav Stubberud.

– For min del er det de små tingene jeg egentlig er ute etter, og ikke nødvendigvis de «store» øyeblikkene, der pyro, lys og artist står i helspenn, men mer en uventet bevegelse eller at lyset treffer litt rart på gitaren, forklarer 25-åringen fra Rykkinn i Bærum.

For tiden befinner han seg i Australia eller Amerika eller Asia, trekkende rundt på ryggsekken med kamerautstyret. I futuristiske klær med drøssevis av lommer og finurlige løsninger. Konstant på farten, i en syklus fordelt på verdensdeler, festivalsesonger og turnékalendere.

Med en selvutslettende arbeidsmoral er Stubberud blitt gå-til-fyren for rapperen G-Eazy, popidolet Justin Bieber og EDM-stjernene The Chainsmokers og Kygo. Han har tatt konsertbilder og portretter av Drake og Snoop Dogg. Han hører like mye hjemme på festivalscenene Ultra i Tokyo og Coachella i California som under Nobels fredspriskonsert.

– Jeg vil nok påstå at det ikke finnes noe mer hektisk og intenst enn å jobbe og reise med musikkartister. Som regel er du aldri på et sted i mer enn et par dager. På det verste kan du være i tre til fire land om dagen. Problemet mitt er at jeg som regel jobber med flere artister i løpet av ett år, så når den ene artisten har fri fra turné, så starter det en ny en for min del.

Som yngre utgjorde Stubberud et trekløver med snowboardstjernene Ståle Sandbech og Aleksander Østreng, men allerede som 12-åring tok han heller bilder. Hver eneste dag, gjerne av kompisene i bakkene. Han ble snart en ettertraktet fotograf i miljøet og vant prisen for årets bilde under Snowboardawards i 2011. Hoppet av skolen og bestemte seg for å leve av foto.​

I 2007 begynte han å interessere seg for musikkfoto, og tok sine første livebilder etter å ha snakket seg inn på VG-listas årlige konsert på Rådhusplassen i Oslo («Godt jeg hadde det i kjeften som 14-åring»).  Sammen med blant andre Håvard Jørstad og Karpe Diems hoffotograf, Michael Angeles, utgjør han en ny, glamorøs generasjon av norske musikkfotografer. Men veien hit og videre er ifølge Stubberud en pågående prosess.

– Det var nok bare for et par år siden jeg kom til punktet at bildene mine nesten ser ut som de bildene jeg har i hodet. Fantasien og kreativiteten, og ikke minst grensene for hva som er mulig å få til, utvikler seg i takt med alt annet. Det er naturlig at egne forventninger og visjoner forflytter seg i takt med eget arbeid, sier han.

Musikkhistorien er full av berømte foto­grafer, som i mange tilfeller skinner om kapp med artistene de avbilder. Olav Stubberud er, med gullbelagte tenner og en sans for det oppsiktsvekkende, på full fart til å bli en stjerne selv. En integrert del av sceneshowet og følget til mange av sine klienter. Med egne plattformer og fans som resultat.

– Fellestrekket til artistene jeg jobber med, er at de alle, på hver sin måte, er stjerner. Det er noe man legger merke til rundt energien og vesenet. Enten det er på eller av scenen. Mye av grunnen til at artister er så gode fotoobjekter, er nok at lyskasteren er rettet den veien naturlig, noe som gjør det veldig mye lettere å skape noe av – om jeg kan kalle det dét – betydning, sier Stubberud.

– At man fryser et øyeblikk i en karriere eller i musikkhistorien. Man får noe litt gratis ved å fotografere kjente fjes. Oppmerksomheten til seeren fanges automatisk, men det er først når jeg starter å se artisten jeg jobber med som en helt vanlig mann i gata, jeg får de ordentlig gode bildene.

Sursøte tider. For to år siden forfattet den amerikanske fotografen Pat Pope et åpent brev til bandet Garbage, som etter sigende hadde spurt ham om å få bruke et av bildene hans til en fotobok. Helt gratis. Velrenommerte Pope, som har fotografert både Bowie og Radiohead, begikk i egne øyne karrieremessig selvmord ved i det hele tatt å stille et prinsipielt spørsmål om gratisarbeid i kulturfeltet.

Brevet vakte en viral storm, og i en tid der fotografenes betalte flater hos musikkmagasiner, -aviser og -forleggere forsvinner, er musikk­fotoet inne i en uttalt krise. For å overleve må man jobbe doble skift og holde seg hardt fast til karusellen. Samtidig har nye publiseringsflater og inntektskilder dukket opp. Som for musikk­artistene er i hvert fall muligheten til å bli sett og hørt større.

– Jeg rakk akkurat å vokse opp før internett ble en stor greie. Jeg fikk brukt et par filmruller før jeg gikk helt over til digitalt. Før produserte man først og fremst bilder til presse, magasiner, bøker og så videre. Nå er rollen mye større. For å sette det i perspektiv, så gjør jeg ferdig alt av bilder fra et show samme natt, fordi ting skal ut NÅ. Før måtte man dra og fremkalle, og man brukte mye lengre tid på ting fordi det ikke var et krav om påfyll av bilder like ofte som det er i dag, forteller Stubberud om sin heseblesende hverdag.

Harddisker skal fylles. Neste fly skal rekkes. I tillegg til fotojobbing har Stubberud startet sitt eget klesmerke, Basic. I januar holder han utstilling på The Thief med bildene han har tatt som fotograf for Nobelkonsertene. Lysten til å lage noe håndfast er der, for eksempel en bok, men tiden til å sette seg ned med fjellet av digitalfiler er der ikke.

– Jeg kommer nok ikke til å holde på sånn i mange år til, men vil prøve å holde meg delvis på veien så lenge jeg har interesse for det. Jeg hadde ikke tatt skade av et par ekstra dager i hvert land. Det blir spennende å se hvor mye sinn og kropp forandrer seg over tid. I hvert fall om jeg holder på i det tempoet jeg gjør nå.

Stillhet & Stratocastere. Tettstedet Ørje, noen få meter fra Østfolds svenskegrense, har spilt en marginal rolle i populærmusikken, men man kan jo begynne å lure. Inne på lageret sitt romsterer Robert Meyer rundt og trekker ut bilderammer med noen av sjangerens mest kjente ansikter. Som om de skulle tilhørt familiealbumet. John & Yoko. Prøysen & Brockstedt. Mick Jagger. En reise i både tid og sted. Stillheten her ute står i påtrengende kontrast til lyden fotoobjektene hans representerer.

Han er født i Frognerveien i Oslo på 40-tallet. Et foldingkamera med belg, lånt av broren Jan, ble innfallsporten. Første bilde ble tatt av lillesøster Anne, på en sten i Glomma, poserende som Den lille havfrue. Første jobb var som  teknisk fotograf hos Kripos. Ikke helt uproblematisk for en ung mann med velutviklet visuell hukommelse.

I 1964 begynte han å studere på Fotoskolan ved Universitetet i Stockholm, under den svenske fotolegenden Christer Strömholm.

– Christer hadde alle disse læresetningene, blant annet om å fotografere i eksisterende lys, noe som er vanskelig med fargefilm. Han pushet oss på å beherske dårlig lys og lite lys. Å holde kameraet stille i ett sekund og ta bildet mellom hjerteslagene.

– Bildet må bære seg selv, ikke lene seg på motivet. Artistene skal ikke gjøre bildet for meg. Disse fotografiene er min måte å se og tolke verden på.

I Stockholm bodde Meyer i kollektiv med rockeren Jan Rohde, impresarioer og popkunstnere. Avtalen var fest hver dag, unntatt mandager. Han tok bilder av Benny Anderssons gruppe The Hep-Stars og norske The Vanguards med Terje Rypdal. En dag ser han Cornelis Vreeswijk på tv og plukker opp telefonen.

– Jeg bare ringte og spurte om jeg kunne fotografere ham, og da jeg møtte opp og pratet, fikk vi en god kontakt. Selv om Vreeswijk var fra Nederland, var han en fantastisk begavelse på svensk. Jeg har aldri vært noen groupie, men liker jo å treffe folk som jeg har sans for hva gjør. Man kan ikke være redd for mennesker som fotograf. Det har litt å si hvordan man prater med folk, altså.

Tilbake i Oslo begynte Meyer, som Stubberud, å jobbe med kommersielt musikkfoto. Han tok oppdrag for plateselskaper, presse og artistene selv, men fikk stadig høre at det var umulig å jobbe frilans. Meyer fikk det til. Gikk på pressekonferanser og konserter, på klubber og fester. Han valgte i stor grad artister som solgte, men tok samtidig det første bildet på sagnomsuste Club 7 noensinne, på Café René i Oslo sentrum. Meyer peker ut kjente ansikter og humrer.

– Oslo var håpløst i forhold til musikken den gang. Alle var enten opptatt av rock eller jazz ­eller folk og satt på hver sin tue. Club 7 ble et sånt «bare jazz-sted» etter hvert. Jeg har alltid gått ut og inn av alle steder. Bodde i kollektiv med billedkunstnerne Finn Lande Andersen og Ørnulf Opdahl. Arne Ekeland var min første mentor. For å formidle noe gjennom bilder, må man vite litt om hva mottageren ser. Jeg lærte mye av billedkunstnere også.

Revolusjonen. Meyers karriere er lang og vidstrakt, men i 1970 var det full stopp som kommersiell musikkfotograf. Den britiske bluesgitaristen John Mayalls konsert i Njårdhallen ble den siste.

Han hadde da reist verden rundt og tatt bilder. Fotografert tango i Buenos Aires, fulgt Odd Nerdrum på hans reise til New York og arrangert møtet med Andy Warhol i hans atelier The Factory. I London hang han på klubber som Speakeasy og Revolution, sistnevnte på grunn av eierens norske kone, og ble invitert hjem til musikkmogulen Robert Stigwoods slott sammen med Barry Gibb, en av de tre brødrene i Bee Gees. Tok bilder av Harry Nilsson, Julie Driscoll, Manfred Mann, Eric Clapton og hans nye supergruppe Blind Faith, Roy Orbison og Rory Gallagher. Han ble vinket til i fotograven av The Tremeloes under den årlige NME Poll Winner Concert på Wembley Stadium. Nok fikk kanskje være nok?

– Jeg var lei av grupper som skulle bli stjerner og orket ikke bruke tid og krefter på andres forfengelighet lenger. Jeg ble opptatt av andre ting i livet. Nå tar jeg fotografier av artister  fra tid til annen. Bare fordi det er gøy.

Meyer begynte å jobbe i NRK, ble kunstanmelder i Aftenposten, opparbeidet seg landets største fotosamling og fikk senere oppdraget med å opprette Institutt for fotografi  ved Kunsthøgskolen i Bergen.

– Det handler ikke om kamera. Ikke om film. Kjenn deg selv! Lær å lytte til andre, det er vel alminnelig folkeskikk, egentlig. Ingen andre tror på deg hvis du ikke gjør det sjøl, var budskapet.

Da rocken ble moden for museum, var det Meyer som sto bak åpningsutstillingen på Rockheim i Trondheim i 2010. Utstillingen Icons of the Sixties var en passende anledning til å samle et tiår med fotografier og musikkhistorie. Dessverre ble det aldri laget noen bok ut av utstillingen.

– Bok med bildene? Jeg gjør det med en gang noen sier «go»! Du har sett tykkelsen til den antologien til Beatles, ikke sant? Den er bare begynnelsen, ler han.

Meyer peker på nysgjerrigheten som drivkraften i alt han har gjort, og den er fortsatt intakt. Han søker entusiastisk opp Olav Stubberud på verdensveven og kaller ham «en dyktig fotograf med et veldig godt blikk og følsomhet for både situasjon, lys og form». Hyggelige ord fra en generasjon fotografer til en annen, som på tross av noen tekniske og andre utenforliggende omstendigheter, kanskje ikke er så forskjellige likevel? Det handler vel fremdeles om lidenskap og formidlingstrang.

«Er det noen du gjerne skulle fotografert?» spør vi stående i det lette duskregnet over indre Østfold. I flatt lys, som en ordentlig fotograf ville kalt det.

– Jeg ville selvsagt ha fotografert Jimi Hendrix, men det blir jo ikke så lett. Jeg elsker nemlig Fender Stratocastere. Jeg elsker den formen.

Robert Meyer
(født 1945)​

Fotograf, kurator, samler, professor, skribent og forlegger.

Oppholdt seg gjennom 1960-tallet i Oslo, Stockholm, London, New York og Buenos Aires. Stilte ut mange av sine ikoniske portretter på åpnings­utstillingen Icons of the Sixties hos Rockheim i Trondheim, 2010.

The Robert Meyer Collection er med rundt 8000 fotografier og vel 4000 bøker og tidsskrifter Norges største fotosamling. Samlingen ble overtatt av Nasjonalmuseet i 2004.

Olav Stubberud
(født 1992)​

Fotograf, klesdesigner og globetrotter.

Snek seg inn på VG-lista topp 20 i 2007 og fikk tatt bilder av Turboneger i øsende regnvær.
Første offisielle fotooppdrag var presse­bilder for Kygo i 2014.

Dekker festivaler, turneer og den årlige Nobelkonserten. Bilder derfra skal stilles ut i januar 2018.

LagreLagreLagreLagreLagreLagre

Mer fra Musikk