Annonse
00:00 - 06. oktober 2017

Når lysene slukkes

Man kan fylle Jon Fosses ordknappe drama med dans, men gir det fortellingen mer dybde?

Ensomme sammen: Det fåmælte ekteparet får bråket inn i stuen når Naboen og Sønnen kommer på besøk. ⇥Foto: Marius Fiskum
Annonse

Et eldre ektepar sitter og ser ut av vinduet. De holder øye med bussholdeplassen. Kvelden er mørk, bygda de bor i er fraflyttet, og sønnen har de ikke hørt fra siden han reiste. «Det e mørkt og svart førr tida,» sier Moren. «Ja, veldig mørkt,» svarer Faren. Det eneste lyset er fra huset til den fordrukne, syke Naboen. Snart skal også det slukkes.

Rektangulære bokser med blanke overflater, som innimellom fylles med blått lys fra innsiden, utgjør scenografien. En enkel summetone ligger i rommet mens Faren (Ketil Høegh) og Moren (Guri Johnson) setter seg med ansiktet vendt mot salen. Ekteparet er hverdagslig kledd; hun i lang, mørkeblå kjole og han i grå bukse og skjorte. De snakker med hverandre, men ser sjelden på hverandre. De er ensomme sammen. Replikkene blir fremført i en krysning mellom realistisk og stilisert, det gir samtalen et høytidelig preg.

Den manglende aktiviteten, i bygda og i samlivet, blir formidlet med humor. Faren kan knapt huske sist de trakk for vinduet. «Jo, det huske du,» svarer Moren. Begge begynner å knise. Ekteparet har nok ikke elsket på en stund. Publikum måtte knise av dem – de har jo bare én nabo.

Lese mer?

— Prøv Morgenbladet —
Det er
ettertanken
som teller
Inntil 30% rabatt
Bestill her
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.