Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Når lysene slukkes

Man kan fylle Jon Fosses ordknappe drama med dans, men gir det fortellingen mer dybde?

Ensomme sammen: Det fåmælte ekteparet får bråket inn i stuen når Naboen og Sønnen kommer på besøk. ⇥Foto: Marius Fiskum

Anmeldelse

Sønnen

Av: Jon Fosse
Regi: Sølvi Edvardsen

Hålogaland Teater 28. september. Spilles til 25. oktober Turné i Finnmark og Troms fra 31. oktober til 18. november

Et eldre ektepar sitter og ser ut av vinduet. De holder øye med bussholdeplassen. Kvelden er mørk, bygda de bor i er fraflyttet, og sønnen har de ikke hørt fra siden han reiste. «Det e mørkt og svart førr tida,» sier Moren. «Ja, veldig mørkt,» svarer Faren. Det eneste lyset er fra huset til den fordrukne, syke Naboen. Snart skal også det slukkes.

Rektangulære bokser med blanke overflater, som innimellom fylles med blått lys fra innsiden, utgjør scenografien. En enkel summetone ligger i rommet mens Faren (Ketil Høegh) og Moren (Guri Johnson) setter seg med ansiktet vendt mot salen. Ekteparet er hverdagslig kledd; hun i lang, mørkeblå kjole og han i grå bukse og skjorte. De snakker med hverandre, men ser sjelden på hverandre. De er ensomme sammen. Replikkene blir fremført i en krysning mellom realistisk og stilisert, det gir samtalen et høytidelig preg.

Den manglende aktiviteten, i bygda og i samlivet, blir formidlet med humor. Faren kan knapt huske sist de trakk for vinduet. «Jo, det huske du,» svarer Moren. Begge begynner å knise. Ekteparet har nok ikke elsket på en stund. Publikum måtte knise av dem – de har jo bare én nabo.

 

Sønnen i boksen. Gjennom dialogen skjønner vi alt de ikke sier til hverandre: «Og ungdommen vårres, han». Mellom ordene kan man ane bekymring og savn. Koreograf og regissør Sølvi Edvardsen ønsker å fylle det usagte med bevegelse. Ved å gi det som ikke sies et fysisk uttrykk, kan man kanskje skape levende bilder av karakterenes indre liv?

Moren danser ut sin fortvilelse i kjøkkenkroken; klatrer i hyllene og bytter om på koppene

Innledningsvis ser vi Sønnen (Jørn Fuller-Gee) vri og vende på seg inni en av boksene. I bar overkropp beveger han seg som om et ubehag skyller over ham. Boksen kan leses som det klaustrofobiske hjemstedet Sønnen trengte å komme seg vekk fra.

På scenen står en høy konstruksjon satt sammen av fire vegger som møter hverandre, som et veikryss, og skaper fire små, åpne trekantrom; ett brukes som kjøkken, med kopper og små hyller, et annet har en sitteplass. Moren danser ut sin fortvilelse i kjøkkenkroken; klatrer i hyllene og bytter om på koppene. Konstruksjonen blir en slags skammekrok, der familien uttrykker følelser de ikke vil vise til de andre. Sønnen danser ut sitt sinne, Faren sin frustrasjon. Dansene er ikke illustrerende, men tilfører de fortellingen noe?

 

Nordlys. Siden starten i 1971 har Hålogaland Teater hatt som formål å spille nordnorske historier på nordnorsk målføre. Nord-Norges første profesjonelle teater hadde allmøtestyrt ledelse helt frem til 1984. Det er første gang teatret setter opp et stykke av Jon Fosse. Mørket og bygdelivet i Sønnen fra 1997, har gjenklang med livet i nord. En videoprojektor kaster et grønt, bølgende nordlys over scenerommet – det er ingen tvil om hvor i landet iscenesettelsen finner sted.

Ragnar Olsens oversettelse, fra nynorsk til nordnorsk, fungerer godt. Det poetiske språket oppleves som mer muntlig. Teksten tar ikke skade av det, så lenge det opphøyede blir ivaretatt i spillet. Det blir det av ekteparet, men så kommer Naboen og Sønnen med bussen fra byen, og i skinnbagen har de med seg en mer outrert spillestil. Med nevnte bag, skinnjakke og -støvler, blir Sønnens kostyme et stereotypisk bilde på rebellen som dro til storbyen.

Den pustende og pesende Naboen (Kristian Fr. Figenschow) påstår at Sønnen har sittet i fengsel. Sønnen hisser seg voldsomt opp over påstanden, og i hans skrikende konfrontasjon faller Naboen død om. Aggresjonen virker umotivert, og dermed mister man hendelsens alvor.

Fosses ordknappe replikker rommer sterke følelser – savn, fortvilelse og sinne. Regissør Sølvi Edvardsens idé, å la karakterene uttrykke det usagte gjennom dans, er god. Å gi publikum et innblikk i karakterens indre liv kunne ha gitt fortellingen dybde, men de koreograferte sekvensene blir stående ved siden av den. Dansen uttrykker følelser som allerede ligger i det usagte i situasjonen. Det ville vært spennende om for eksempel Faren så Morens febrilske husmordans i kjøkkenkroken, da ville det fysiske uttrykket ha tilført relasjonen og situasjonen noe mer.

Sluttbildet er ufrivillig komisk. Det blå lyset fra en kistelignende boks avslører sitt innhold: Den døde Naboen. Det dramatiske momentet feiler, den alkoholiserte sladrehanken har ikke vekket nok sympati hos publikum. Faren kvier seg for å gå og slukke lyset i Naboens hus. Forståelig nok; nå er det bare ekteparets lys igjen i bygda.

Annonse