Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Når lysene slukkes

Man kan fylle Jon Fosses ordknappe drama med dans, men gir det fortellingen mer dybde?

Ensomme sammen: Det fåmælte ekteparet får bråket inn i stuen når Naboen og Sønnen kommer på besøk. ⇥Foto: Marius Fiskum

Et eldre ektepar sitter og ser ut av vinduet. De holder øye med bussholdeplassen. Kvelden er mørk, bygda de bor i er fraflyttet, og sønnen har de ikke hørt fra siden han reiste. «Det e mørkt og svart førr tida,» sier Moren. «Ja, veldig mørkt,» svarer Faren. Det eneste lyset er fra huset til den fordrukne, syke Naboen. Snart skal også det slukkes.

Rektangulære bokser med blanke overflater, som innimellom fylles med blått lys fra innsiden, utgjør scenografien. En enkel summetone ligger i rommet mens Faren (Ketil Høegh) og Moren (Guri Johnson) setter seg med ansiktet vendt mot salen. Ekteparet er hverdagslig kledd; hun i lang, mørkeblå kjole og han i grå bukse og skjorte. De snakker med hverandre, men ser sjelden på hverandre. De er ensomme sammen. Replikkene blir fremført i en krysning mellom realistisk og stilisert, det gir samtalen et høytidelig preg.

Den manglende aktiviteten, i bygda og i samlivet, blir formidlet med humor. Faren kan knapt huske sist de trakk for vinduet. «Jo, det huske du,» svarer Moren. Begge begynner å knise. Ekteparet har nok ikke elsket på en stund. Publikum måtte knise av dem – de har jo bare én nabo.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
per utgave
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
Årets ukesavis! European Newspaper Award
ABONNEMENT
Fra 170,-
per måned
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Inkluderer eAvis og tilgang til hele arkivet med over 50 000 artikler.

Annonse