Annonse
00:00 - 06. oktober 2017

Når lysene slukkes

Man kan fylle Jon Fosses ordknappe drama med dans, men gir det fortellingen mer dybde?

Ensomme sammen: Det fåmælte ekteparet får bråket inn i stuen når Naboen og Sønnen kommer på besøk. ⇥Foto: Marius Fiskum
Annonse

Et eldre ektepar sitter og ser ut av vinduet. De holder øye med bussholdeplassen. Kvelden er mørk, bygda de bor i er fraflyttet, og sønnen har de ikke hørt fra siden han reiste. «Det e mørkt og svart førr tida,» sier Moren. «Ja, veldig mørkt,» svarer Faren. Det eneste lyset er fra huset til den fordrukne, syke Naboen. Snart skal også det slukkes.

Rektangulære bokser med blanke overflater, som innimellom fylles med blått lys fra innsiden, utgjør scenografien. En enkel summetone ligger i rommet mens Faren (Ketil Høegh) og Moren (Guri Johnson) setter seg med ansiktet vendt mot salen. Ekteparet er hverdagslig kledd; hun i lang, mørkeblå kjole og han i grå bukse og skjorte. De snakker med hverandre, men ser sjelden på hverandre. De er ensomme sammen. Replikkene blir fremført i en krysning mellom realistisk og stilisert, det gir samtalen et høytidelig preg.

Den manglende aktiviteten, i bygda og i samlivet, blir formidlet med humor. Faren kan knapt huske sist de trakk for vinduet. «Jo, det huske du,» svarer Moren. Begge begynner å knise. Ekteparet har nok ikke elsket på en stund. Publikum måtte knise av dem – de har jo bare én nabo.

Vi kan ikke love ketsjup til alle,
men vi lover å servere deg viktige saker hver dag.
Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.