Annonse

Annonse

00:00 - 06. oktober 2017

Finstemt erindring

En forestilling like vakker og skjør som dyrefigurer i glass.

Finstemt og vellykket: Skuespillerne har ingen rekvisitter, underholdende påfunn eller bevegelser å gjemme seg bak. Foto: Johannes Laukeland Fester Sunde

Glassmenasjeriet fra 1944 var gjennombruddet til den amerikanske dramatikeren Tennessee Williams. Stykket foregår i fortelleren Toms erindring, noe publikum blir fortalt under prologen. Tom (Vetle Bergan) introduserer seg selv som tryllekunstner, som han mener er det motsatte av en skuespiller: «En skuespiller gir deg en illusjon som ser virkelig ut. Jeg vil gi deg en virkelighet forkledd som illusjon.»

Virkeligheten utspiller seg i St. Louis på 1930-tallet, i Toms barndomshjem, representert i form av et svært, rektangulært rom dekket av eggehvite fliser. Rommet ruver to meter over scenegulvet, med en brannstige på siden som brukes som inn- og utgang. Scenografien (av Nia Damerell) er som en hylle, der skuespillerne står på utstilling, akkurat som glassdyrene, menasjeriet, til Toms søster Laura (Ragne Grande).

Under prologen står hun, ikledd rutete skjørt og pen bluse, og ser utover salen med et tomt, innadvendt blikk. Hun er ukysset, halt og holder seg mest hjemme med platespilleren sin og glassfigurene sine. Den enslige moren Amanda (Anne Krigsvoll) står lent mot bakveggen i grå kjole, med hårruller og tørkle på hodet. Tom er familiens forsørger, men misliker sterkt jobben sin på skotøylageret. Hver kveld går han på kino, til Amandas store frustrasjon.

Annonse