Annonse

Annonse

00:00 - 08. september 2017

Zion på scenen

The Book of Mormon er ironigenerasjonens versjon av det amerikanske evangeliet, skriver Bernhard Ellefsen og Olaf Haagensen.

«The Book of Mormon» på Det Norske teatret. Foto: Fredrik Arff

«Litt nærmere hverandre, gutter. Kom igjen.» Fotografiet av Morgenbladets to mormonisme-entusiaster skulle komponeres med nennsomhet, den vakre katedralen i bakgrunnen måtte naturligvis med. Mannen bak kameraet, vår vennlige guide i den mormonske kirkens enorme konferansebygning i Salt Lake City, het Steve Jensen og var pensjonist etter et langt yrkesliv i byens brannkorps. I likhet med de andre vi møtte da vi for noen år siden nysgjerrige trålet byen for kirkens institusjoner, hadde ikke Steve all verdens bakgrunnsinformasjon å komme med. The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints (LDS) holder seg med en nokså enkel formidlingsform. Se på denne skinnende, kostbare, vanvittig store bygningen! Og så er det meningen at vi skal si WOW! Hvis den forventede reaksjonen uteblir, står den av kirkens utallige frivillige omvisere man er overlatt til, maktesløs.

Da var det noe ganske annet å se den gamle brannmannen i øynene mens han fortalte om sønnene som begge hadde vært misjonærer på kirkens vegne. De to årene unge mormonere er forventet å tilbringe med svart bukse, hvit skjorte og et lite skilt på brystet med tittelen «Eldste» foran etternavnet, skal nemlig betales av familien. Og Steve hadde greid å sende begge sønnene ut i verden på en vanlig arbeiderlønn. Hjemmefra visste vi hvilken formidabelt utakknemlig oppgave det er å spre budskapet om Jesus som besøkte USA og profeten som fant hellige gulltavler nord i delstaten New York, til skeptiske nordmenn. Han hadde all grunn til å være stolt, gamle Jensen, for det var et krevende overgangsrituale de to guttene hans hadde måttet gjennomgå for å kunne kalle seg mormonske menn. Du forlater ikke trygge Utah med et tredje testamente i trillekofferten uten å ta merke av det.

 

Annonse