Annonse

Annonse

00:00 - 15. september 2017

Turist i helvete

Årets kunstfestival i Lofoten er best når den åpner for tilfeldighetenes spill.

Ære være havet: Liquid Power Has No Shame, koreografert av Eglé Budvytyté, ender med et kryptisk rituale i sjøkanten for å «ære landskapet, klippene og havet». Photo: Kjell Ove Storvik / NNKS

Anmeldelse

Lofoten International Art Festival (Liaf)

I taste the future

Henningsvær, Lofoten 1. september – 1. oktober 2017

Foran et privathus i Henningsvær står et håndskrevet skilt på engelsk: «Ikke engang tenk på å parkere her!» Fortsettelsen på neste skilt er langt mer inviterende, og følges av et telefonnummer: «Bli med meg på fisketur i stedet. Fangst garantert!» Til sammen gir de to budskapene et herlig bilde av ambivalensen overfor turister i denne øygruppen, som nå opplever en nærmest eventyrlig – eller marerittaktig – tilstrømning.

Selv vandrer jeg gjennom gatene med et kunstverk på øret, en slags podcast med intervjuer, naturlyd og poesi. Den er laget av Elin Már Øyen Vister for Lofoten International Art Festival (Liaf), og skal utdype opplevelsen av landskap og historie. Liaf-biennalen har tidligere vært avholdt andre steder i Lofoten, som Kabelvåg, Svolvær og området mellom dem. I år er den for første gang flyttet tyve kilometer sørvestover, til dette maleriske fiskeværet på flere små øyer ved spissen av Austvågøya.

 

Sansevandring. Selv kaller Vister lydverket sitt en «sansevandring». Hun vil henvende seg like mye til lokalbefolkningen som til kunstturistene, ydmykt formulert i tittelen: Kjære Henningsvær og havet som omkranser deg! Av de totalt over to timene lyttetid går det fint å bare lytte til deler, selv om sjansen er stor for at du blir sugd inn i denne fine blandingen av stemmer og stemninger.

I ett av kapitlene hører vi hvordan Henningsvær også i lofotfiskets gullalder på 1950-tallet ble oversvømt av tilreisende noen korte uker i året. Den gang var høysesongen om vinteren, ikke sommeren, og folk kom ikke bare for å glo, de slo ikke opp telt på kirkegården eller kastet dopapir på turstiene, som i dag. Likevel er det vanskelig å ikke tenke, når jeg hører en eldre kvinne fortelle hvor skremmende det kunne være å servere øl til flere hundre tørste fiskere på byens vertshus, at dette lokalsamfunnet vil være fullt i stand til å tilpasse seg på nytt.

 

Fabulering. Også andre arbeider på årets Liaf tar for seg historiske hendelser, på tross av det nærmest motsatte oppdraget fra kuratorene Heidi Ballet og Milena Høgsberg: å forestille seg Henningsvær 150 år frem i tid – «uten å henfalle til apokalyptisk tenkning», som det står i katalogen. Ingen av kunstnerne har valgt denne tilnærmingen, selv om noen berører mer generelle fremtidsvisjoner.

Hva med et hypersensitivt skjegg av følehorn, eller et naturlig rave-kostyme av selvlysende hud?

Lengst kommer fabuleringen i dokumentarfilmen Donna Haraway: Story Telling for Earthly Survival (2016) av Fabrizio Terranova, på tross av at formen er svært tradisjonell. Gjennom nitti minutter betrakter vi det snakkende hodet til Donna Haraway (f. 1944), en nestor innen amerikansk feministisk teori. Iblant krydres bildet med små animasjoner, som når en diger blekksprut stiger opp bak den snakkende professoren.

Haraway øser fritt av naturvitenskap, teknologi, identitets- og kjønnsstudier, for å male frem en tid hvor mennesker lever sammen i nye konstellasjoner og nyttiggjør seg fremmede egenskaper gjennom bioteknologi. Hva med et hypersensitivt skjegg av følehorn, eller et naturlig rave-kostyme av selvlysende hud – gjennom implantasjon av stamceller fra sommerfugler og ildfluer?

Sjakkbrikker: I Daisuke Kosugis performance «lures» gjestene til å gjennomføre en avansert koreografi, på det som skal være verdens vakreste fotballbane. Foto: Kjell Ove Storvik / NNKS

Spiritualitet. Kuratorenes research-materiale vises i utstillingslokalene, og omfatter en rekke klassiske science fiction-romaner. Kanskje antyder dette et håp om luftige fantasireiser fra de inviterte kunstnerne? I så fall må kuratorene ha blitt skuffet, for det meste her er trygt forankret i fortid, samtid eller en konkret natur.

Det som letter fra bakken har gjerne en romantisk, nyåndelig slagside. Filip Van Dingenen presser tang, skriver nøye opp hvilken månefase den er samlet i, og vifter nyfrelst med funn fra fjæra på en workshop i åpningshelgen. Eglé Budvytyté har koreografert en performance kalt Liquid Power Has No Shame, som begynner med en dansende gateprosesjon, og ender med et kryptisk rituale i sjøkanten for å «ære landskapet, klippene og havet». Mer diffus er spiritualiteten i Adam Linders sangperformance To Gear a Joan, fremført av Stine Janvin Motland. Iført en rustning som kan omgjøres til stol, synger hun eterisk om den feilslåtte «rasjonaliteten» som har medført en plyndring av naturressurser.

 

Fotballbane. En annen performance finner sted på det som skal være verdens vakrest beliggende fotballbane, med utsikt mot havet i to retninger. Det er med blandede følelser jeg oppdager at den har kunstgress, denne verstingen blant kilder til mikroplast. Her vaskes avfallet rett ut i sjøen, og det blir enda mer påtrengende enn vanlig hvordan verdenshavene dømmes til å svelge våre synder.

Daisuke Kosugi, som også deltok på årets Skulpturbiennale, forsyner oss med hver vår mp3-spiller og høretelefoner. Vi sendes ut på banen for å følge lydfilens instruksjoner, og går i takt med musikken, betrakter horisonten, eller lytter til moralske fortellinger om livet og døden. En historie handler om mannen som for en dag er turist i helvete, og blir opplyst av guiden om at flere mennesker havner der enn før, fordi grådige og egoistiske handlinger er blitt vanligere. Vi tror alle at vi lytter til samme program, men det viser seg senere å være fire ulike, satt sammen for å oppnå en avansert koreografi. Utenfor banen står kunstneren og holder øye med oss, der vi flytter oss som brikker på et sjakkbrett.

 

Ideologisk. Det mest ambisiøse ved årets Liaf er performanceprogrammet, som til forskjell fra det som er vanlig på kunstfestivaler ikke er begrenset til åpningshelgen. Flere kunstnere er hyret inn til å opptre jevnlig under festivalmåneden, et sjenerøst og modig grep som øker sjansen for lokale møter – ikke minst i regi av Den kulturelle skolesekken. Blant festivalens svakheter er derimot manglende kontekstualisering, utover den abstrakte kunstprosaen i katalogen. Lange videoverk må dessuten oppleves i kalde, tomme bygninger fra fiske- industrien, hvor de utlagte ullteppene ikke alltid strekker til.

Enkelte arbeider kan for øvrig virke litt kvalmende ideologiske, på en måte som ikke alltid er inkluderende. Når friganerprosjektet Henningsvær folkekjøkken serverer mat som er utgått på dato og tilberedt av frivillige, innledes måltidet med en tale om at dette min sann ikke er noen gratis lunsj – her må man betale for seg med gleden over samarbeid og samvær.

Kuratorenes motto I Taste the Future får ingen forløsning på festivalen, og blir hengende på snøret som et agn uten fangst. I den grad vi får smakebiter på en mulig fremtid, er de like dystopiske som vanlig, mens lykken knyttes til nostalgisk virkelighetsflukt og en naturromantikk som nærmer seg magisk ønsketenkning.

Festivalen er best der den åpner for tilfeldighetenes spill, spesielt i hendelser som krever deltagelse. Om resultatene ikke blir som planlagt, skaper det et velkomment preg av «art by accident», tilfeldighetens kunst. Snarere enn en kunst til prydelig ettertanke, får vi en utstilling i takt med livets forvirring.

Annonse