---
ANMELDELSE
Verdensteatret
Hannah
I samarbeid med Ultimafestivalen, Black Box Teater og Henie Onstad Kunstsenter
Premiere 8. september 2017 på Henie Onstad Kunstsenter
Spilles til 17. september
---
Gulvet er dekket av aluminiumsfolie. Rundt omkring i rommet står ulike mekaniske installasjoner, metallstenger lent opp mot hverandre, små høyttalere dekket av gult stoff og fem store, hvite lerreter. Jeg har tråkket inn i et utenomjordisk landskap.
En liten, gul høyttaler ytrer seg fra ett sted, som en liten motordur, deretter en annen fra et annet sted. Lavt, det kunne ha vært en bil som suste forbi på utsiden. Jeg blir umiddelbart bevisst min væren i rommet. Samtidig oppleves den lille høyttaleren som overraskende levende. Ikke bare ytrer den seg, den dirrer av iver når den gjør det.
«Det har aldri vært så mye fortid som det er akkurat nå», skriver Verdensteatret om Hannah. Det er en setning som alltid kan repeteres. Nå er et flyktig holdepunkt; vi beveger oss hele tiden fremover i tid, og med det vokser vår fortid. Repetisjon har også vært bakgrunn for forestillingen, der kunstnerkollektivet har ønsket å undersøke om gjentagelse overhodet er mulig. Tittelen Hannah kan leses både forfra og bakfra, og kan derfor tolkes som en språklig, repeterende pendel.
Den sultne solen. En liten kule eroderer seg langsomt på tvers av det store, avlange lerretet, fra venstre til høyre. Den etterlater seg en hule i jordfarger. Handlingen gjentar seg, og gradvis dekkes hele det hvite lerretet av en pulserende, oransje og svart sol. I takt med at det sirkulære, mørke spiser seg vei, fylles rommet av en stadig mer insisterende skurring. Som et dårlig radiosignal som vokser i styrke. Vi så det komme: Fra den lille kulen til den svære, sultne solen. Det hvite lerretet hadde aldri en sjanse.
Uttrykket oppleves som repeterende, men repetisjonene er i utvikling. Lik en spiral som vokser for hver sirkel. Sterkt hvitt lys reflekteres fra aluminiumsfolien, og lyden fra diverse slagverk når et crescendo, mens scenens mange metallinstallasjoner faller fra hverandre.
Forestillingens mange inntrykk stimulerer meg intellektuelt, men klarer også å berøre meg.
Mekong-deltaet. Hannah er basert på en studietur Verdensteatret hadde til Mekong-deltaet i Vietnam. Deltaet kalles en biologisk skattkiste på grunn av sine mange dyrearter, men er samtidig ekstremt sårbart for stigende vannstand som følge av klimaforandringer. Den dyreaktige høyttaleren som stilnet og det hvite lerretet som ble mørklagt, kan tolkes som dystre fremtidsutsikter for deltaet.
Kanskje jeg leser for mye organisk inn i det syntetiske, men Verdensteatret har siden starten i 1986 vært kjent for å skape åpne assosiasjonsrom. Som tilskuer kan man fornemme hva de ønsker å formidle, men aldri vite. Verkene er komplekse, multimediale orkesterverk, der kunstnerne selv oppleves som underordnet verket.
Aktørene kommer inn på scenen med jevne mellomrom for å flytte på mekanikken. Gangen er målrettet, ansiktsuttrykkene er konsentrerte. De er kun teknikere, underlagt teknologien de selv har skapt. De virkelige kunstnerne er de mekaniske installasjonene som produserer den audiovisuelle helheten.
Tidlig i forestillingen kommer en mann inn på scenen med en stol, setter seg ned og holder pusten. Hvor lenge holder han ut? Ett minutt? Svake menneske, så avhengig av oksygen… Senere i stykket står en kvinne sentralt i rommet og snakker høyt. Det er umulig å tolke ordene fordi en intens, voldsom bass dunker i brystet og i ørene mine. Det er ubehagelig, men ikke først og fremst fysisk. Ubehaget ligger i stemningen og hva scenen viser: De mekaniske lydene overdøver vokalen.
Forestillingens mange inntrykk stimulerer meg intellektuelt, men klarer også å berøre meg. Det gjennomgående mekaniske uttrykket oppleves som en reise inn i en posthumanistisk fremtid. På lerretet vises en gigantisk, rosa boligblokk, etasje etter etasje med leiligheter. Bygningen er slitt, og tanken på å skulle bo bak et av vinduene kan gi enhver klaustrofobi. Blokken blir slukt av havet, én etasje av gangen. Lyden opphører, lyset slukkes og rommet fremstår som et ødelagt, aluminiumdekket landskap uten overlevende.