Annonse
00:00 - 29. september 2017

Komisk livsløgn

Den unge Hedvig skyter seg selv, men kan vi ikke more oss litt først?

Titt tei: Andreas Stoltenberg Granerud, Stine Fevik, Christian Ruud Kallum og Kathrine Thorborg Johansen, med flere, formidler en sammensatte historie. Foto: Bengt Wanselius
Annonse

«Det baller på seg!» sier Gina om husholdningens smørutgifter: 1 krone og 65 øre. Eksempelet viser hvordan Runar Hodnes iscenesettelse av Henrik Ibsens Vildanden fra 1884 nekter å være tidsspesifikk. Dagens språk blander seg inn i Ibsens tekst, og de mektige kostymene (av Nina von Arx) er 1800-talls. Overraskende nok fungerer det inkonsekvente. Og, ja, smørutgiftene er høye når man er gift med Hjalmar Ekdahl, mannen som får livsløgn på resept – inntil sannhetsfundamentalisten Gregers Werle dukker opp og river vekk medisinen.

Hovedscenen er sperret av med en vegg av treplanker med luft mellom. Vi kan ane middagsselskapet til Gregers’ far, grosserer Werle, bak plankene, mens fortiden rulles opp gjennom spill på en minimal forscene. Slike simultane situasjoner blir brukt ved flere anledninger, med hell.

Starten er litt treg. Bakgrunnsinformasjonen må formidles før handlingen kan komme i gang, men det er lite rom for bevegelse på den smale forscenen. En karikert kammerherre Balle i tjukkasdrakt blir et krampeaktig forsøk på å sprite opp. Da Hjalmar omsider forlater middagsselskapet, ruller forestillingen av gårde med komedien i førersetet.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse