00:00 - 08. september 2017

I sin beste alder

Sparks runder av sitt femte tiår som kultband med fornøyelig varieté.

Hyperaktive: Russell og Ron Mael. Foto: Elaine Stocki

Hippopotamus er kunstrock-duoen Sparks’ første ordinære studioalbum på åtte år – i den grad et Sparks-album noensinne kan anklages for å være ordinært. Platen er den 24. i rekken siden debuten Halfnelson i 1971, og markerer slutten på det lengste oppholdet i utgivelser bandet har hatt siden den gang.

Ikke at pensjonsalderen pasifiserte brødrene Russell og Ron Mael etter forrige plate, Exotic Creatures Of The Deep fra 2008. I mellomtiden har de blant annet produsert rockeoperaen The Seduction of Ingmar Bergman i samarbeid med Sveriges Radio, utarbeidet manus og lydspor til den kommende spillefilmen Annette, regissert av franske Leos Carax og med Adam Driver og Michelle Williams i hovedrollene, og i 2015 kom albumet FFS – et samarbeid mellom Sparks og de skotske dance-rockerne i Franz Ferdinand. Ifølge Ron Mael var det også sistnevnte som inspirerte Sparks til å gå tilbake i studio og riste det gjenværende støvet av rockefoten.

Det er ikke godt å si om Sparks nå tidvis låter til forveksling som FFS, eller om FFS låt som et futuristisk Sparks. I alle tilfeller bærer Hippopotamus tydelig preg av samarbeidet. Det nedstrippede åpningssporet «Probably Nothing» leder inn i oppstemte «Missionary Position» – den mest catchy låta om å digge misjonærstillingen skrevet av en 71 år gammel mann du vil høre i år, garantert. Både «Edith Piaf (Said It Better Than Me)» og «Scandinavian Design» som følger, er klassisk Sparks: lystig, tørrvittig og fengende.

Annonse