Annonse
00:00 - 29. september 2017

Dovregubbens skrall

Den nye filmen om Askeladden er en høylytt eventyrmiks med turbomotor.

Askeladden og prinsessen: Vebjørn Enger og Eili Harboe spiller med ubestridt karisma. Foto: Maipo/Nordisk Film Distribusjon
Annonse

Er det et et kampfly? En tanks? Et hangarskip? Eller er det bare den hissige debatten om rotekte, norsk kultur man hører rumlende bak hardingfeletonene i den nye storfilmen Askeladden – I Dovregubbens hall? For rumler gjør det, på full lydstyrke, i tidenes første filmatisering av de norske eventyrene med spill levende mennesker i hovedrollene.

Glem alt du har sett og hørt, fra Asbjørnsen og Moe til Ivo Caprino og bakenfor, den nye Askeladden er en brautende familiefilm for Game of Thrones-alderen, med spektakulært tv-serie-foto, spesialeffekter og en dramatisk intensitet skrudd opp på fullt. Fra syvende rad på Colosseum kino angret jeg plutselig på at jeg allerede hadde fønet håret denne morgenen.

Eller, rotnorsk? Det er ikke helt enkelt å forstå hvorfor manusforfatterne Aleksander Rolf Kirkwood Brown og Espen Enger samt regissør Mikkel Brænne Sandemose har følt behovet for å sause sammen det norskeste vi har, nemlig eventyrene, med Ibsens Peer Gynt, labyrinten på Knossos, Ringenes herre, gyllne epler og forførende, greske sirener i en og samme mektige kakeoppskrift. Litt av gleden med eventyrene er jo nettopp at vi, nærmest genetisk, vet hvordan handlingen forløper.

Annonse