Annonse

Annonse

00:00 - 01. september 2017

Opp i røyk

Popmusikkens store postmodernister gjør comeback med brodd. Hva nå?

Mørketiden er her: Isbil og spøkelsesmarsj var to av de mange ingrediensene i Liverpool: Welcome To The Dark Ages. Foto: Richard Martin-Roberts / Getty Images

«Nummen», svarte en dresskledd Bill Drummond på det idrettslige spørsmålet fra en tydelig irritert programleder: «Hva følte du da du sto der og kastet pengene på bålet?» Sammen med KLF-makker Jimmy Cauty hadde Drummond, 23. august 1994, tatt avskjed med musikkindustrien ved å brenne én million pund på den skotske øya Jura. Nå formelig kokte tv-studioet og resten av Storbritannia i avsky. «Hadde vi blåst alt på svømmebasseng og Rolls Royce, hadde ingen reagert», kontret en standhaftig Drummond.

The Justified Ancients of Mu Mu, The JAMs, K2, The K Foundation, The Timelords, Discotec 2000, eller (i all enkelhet) KLF. Duoens mange aliaser ble i glansdagene (1987–92) synonyme med tankevekkende og latterfremkallende konseptkunst, i spenningen mellom (anti)kunsten, popmusikken og livet selv. Ladet med etiske og kritiske spørsmål, med fingre i været til det aller meste. Deres gigantomane, men fengende og oppfinnsomme lappetepper av stadionhouse regjerte hit-lister verden over, og titler som «What Time Is Love?«, «3 a.m. Eternal», «Last Train to Trancentral» og «Justified and Ancient» burde klinge velkjent for MTV-generasjonen. Ambientalbumet Chill Out er i dag regnet som en klassiker.

 

Annonse