Annonse

Annonse

00:00 - 28. juli 2017

Takk Gud for medier

John Durham Peters’ mediehistorie begynner dypt nede i havet med delfinene og ender høyt oppe i de allvitende skyene.

Mann og delfin: – Delfinene har ikke føtter, de har ikke hender, øynene er svært begrenset, så de kan ikke ha astronomi, de har ingen klar fornemmelse av opp og ned, de har ikke skrift, de har ingen evne til å konstruere infrastruktur – og dette lar oss fatte hvor radikalt forskjellig vår egen verden, vår egen eksistens er, sier John Durham Peters.

Man kan tenke seg mange innganger, intellektuelle så vel som faghistoriske, til den amerikanske professoren John Durham Peters’ mediefilosofi. Men her skal vi ta veien om en åpenbaring denne journalisten hadde på et av herretoalettene på Oslo lufthavn kvelden før det følgende intervjuet med Peters fant sted:

Idet journalisten svinger inn på toalettet, får han øye på en ung mann ved siden av håndtørkeren. Han bruker den ikke, står bare helt stille med hendene ned langs siden. Det ser underlig ut, men journalisten går inn i et av avlukkene og gjør det han kom for, uten å forhaste seg. Da journalisten kommer ut igjen, står mannen der fortsatt, i nøyaktig samme positur, men nå ser journalisten at det går en ledning fra et støpsel under håndtørkeren og ned i lommen hans, som om den unge mannen er plugget inn i strømnettet. Han lader mobiltelefonen sin, selvfølgelig.

Mens journalisten vasker hendene, begynner den vanlige leksa å gå i hodet: om hvordan vi har blitt avhengige av de nye, digitale dingsene våre, at det er de som styrer oss og ikke omvendt, hvor skal det ende? Men så, idet journalisten kaster et nytt blikk på den ladende mannen, skjer det noe: Han forandrer seg foran øynene på journalisten, og liksom faller bakover i historien: Først blir han en 1950-talls-fyr som spisser en blyant, deretter forandrer han seg til en sjømann fra 1700-tallet som pusser kikkerten sin, før han til slutt lander i skikkelsen til et oldtidsmenneske i ferd med å stramme sandalene sine.

Annonse