00:00 - 02. juni 2017

Ulrik Eriksen om virtual reality

Virtual reality ligner mer på en arvtager til Megazone enn til kinoen, skriver Ulrik Eriksen.

Foto: Cindy Ord/Getty Images

Jeg er alene midt i ørkenen. Det er natt og i det svake månelyset kan jeg så vidt skimte omgivelsene rundt meg. Noen høydedrag i horisonten, noen busker og steiner. Ellers kun den samme kjølige sanden jeg kjenner under de bare føttene mine. Jeg snur meg mot lyden av noen svake stemmer.

En gruppe spansktalende emigranter setter seg slitne ned for en pust i bakken, mens en menneskesmugler beordrer dem videre. Snart blir stemmene overdøvet av et helikopter. En lyskaster blender meg, mens sand virvles opp i ansiktet mitt. De andre kaster seg ned. Jeg tenker meg ikke om før jeg gjør det samme. Helikopteret passerer, men jeg har bare så vidt kommet meg på bena, før bryske amerikanske grensevakter kommanderer meg ned på knærne igjen. Med et maskingevær rettet mot meg, kaster jeg meg ned, armene i været og hjertet i halsen. Noen intense minutter senere kan jeg ta av meg VR-brillene og lettet konstatere at jeg befinner meg på den franske rivieraen, og ikke grenseområdene mellom Mexico og USA.

Annonse