Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

Offerets mening

Sofia Gubaidulinas verk Offertorium var døråpneren til verden for en komponist kuet av et totalitært Sovjet-regime.

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

 

19. verk

Sofia Gubaidulina (1931-)

Offertorium (1980)

– For en ære! Så begeistret jeg blir!

85 år gamle Sofia Gubaidulina har lyttet oppmerksomt mens jeg leser opp hvilke orkesterverk som er utpekt til musikkhistoriens viktigste av en fagtung jury, i regi av Morgenbladet og Oslo-Filharmonien. Her er verk av Mozart, Beethoven, Mahler, Webern, Stravinskij, og så Offertorium, Gubaidulinas fiolinkonsert fra 1980. Verket var vendepunktet i den russiske komponistens liv. Og det regnes som det viktigste av alle verkene i Gubaidulinas enormt rikholdige produksjon.

– Verket var noe helt spesielt i mitt liv. Før det ble jeg nesten aldri oppført. Dette var i Moskva, under et totalitært regime, og jeg var forbudt, i hvert fall ikke ønsket, sier Gubaidulina. Vi snakker sammen på et hotell i Dresden, den tyske kulturbyen som ble lagt i ruiner av allierte bombefly i februar 1945, for så å lide av pustevansker under kommunistisk styre frem til 1989. Nå er Dresden gjenreist som et europeisk kultursentrum, og en helg i vår æret byens Staatskapelle-orkester Gubaidulina som huskomponist.

Hun har bodd i Tyskland, i en liten landsby nord for Hamburg, siden 1991. Og den vevre og vitale kunstneren starter intervjuet med å unnskylde seg for hvordan hun har brukt tiden siden da.

– Jeg skammer meg over at jeg snakker så dårlig tysk. Men saken er at all konsentrasjon går til musikken, jeg kan ikke tillate meg å bruke tid på å snakke med folk, sier Gubaidulina.

Ikke desto mindre er hun et av de mest klartenkte mennesker jeg noen gang har intervjuet. Et menneske formet av barndommen i Kazan, hovedstad i Sovjet-republikken Tatarstan, hvor hun begynte å spille piano som femåring og tidlig visste at hun ville bli komponist. Utdannet ved Musikkonservatoriet i Moskva, hvor hun fikk høre at hun var på ville veier med sin avantgardistiske form, for så å livnære seg som kinoarbeider fordi komposisjonene hennes ikke ble oppført. Inntil hun møtte den latviske fiolinisten Gidon Kremer, også han oppvokst under Sovjet-hælen, men fra 1970 en kjent musiker i vestlige land. Møtet ga Gubaidulinas liv en ny retning, rett før hun fylte 50.

Stor skapertrang: Sofia Gubaidulina er utrettelig skapende i sitt 86. år og tar for seg de store spørsmål i sine komposisjoner. 2. august fremfører den norske musikeren Geir Draugsvoll oratoriet Über Liebe und Hass (om kjærlighet og hat) på Olavsfestdagene i Trondheim, et verk som ble urfremført i fjor.

Menneskets offer. – Dette var en veldig tung tid i livet mitt, jeg nådde ikke frem til publikum, og det var vanskelig å finne musikere som ville spille musikken min, sier Gubaidulina. I 1979 var hun en av syv komponister som ble svartelistet av Sovjetunionens komponistforening, ledet av Tikhon Khrennikov. Han kalte musikken deres «poengløs, støyende møkk i stedet for musikalsk innovasjon».

– Så møtte jeg tilfeldigvis Gidon Kremer, som spurte om jeg kunne komponere et stykke for ham, forteller Gubaidulina, som tok imot oppfordringen med glede.

– Jeg var så fascinert av å se ham spille, han berørte strengene slik at hele sjelen kom ut gjennom fingrene og inn i klangen. Jeg ble sterkt berørt og tenkte at dette var en besynderlig åpenbaring av hva et offer er, av kunstneren som ofrer seg for kunsten. Det er grunnlaget for verket, derfor heter det Offertorium, sier Gubaidulina.

Hun valgte å bruke et musikktema fra Johann Sebastian Bachs Das Musikalisches Opfer, et tema den prøyssiske kong Fredrik den store ga til Bach i 1747, og som komponisten så laget en samling musikkstykker over.

– Jeg brukte dette temaet som symbol, og delte verket i tre deler. Først spilles det variasjoner over temaet, men litt etter litt blir temaet stadig kortere, inntil det bare er én tone igjen av det. I andre del er ikke temaet der mer. Men i tredje del kommer det gradvis tilbake og blir helt igjen. Temaet ofrer seg altså helt til ingenting, for så å bli gjenopprettet.

Hvorfor er det viktig for kunstneren å ofre seg?

– Jeg er overbevist om at det er helt nødvendig for kunsten og menneskeheten. I vår tid er det stor fare for at mennesker mister denne egenskapen, oppofrelse. Alle vil bare more seg, søke velvære og nyte alt for seg selv. Offeret er en helt nødvendig foreteelse, det er gjennom det at mennesket blir menneske, sier Gubaidulina.

Uten offeret blir mennesket egoistisk og endimensjonalt, og det makter ikke å utrette det som er nødvendig for menneskehetens beste. Gubaidulina mener offeret er vårt århundres viktigste tema, det representerer en annen dimensjon ved livet, den som får oss til å løfte blikket fra umiddelbar materiell tilfredsstillelse.

– Gradvis mister mennesker denne dimensjonen, og bare det jordiske blir viktig. Men kunsten gir mulighet til å se oppover igjen.

Mener du mot Gud?

– En kan si Gud, men jeg foretrekker å kalle det den vertikale dimensjonen i verden. Vertikalt og horisontalt gir sammen korset, et symbol som er viktig for meg. Og mennesket må strekke seg etter det vertikale, noe som gir kunsten en viktig rolle i verden.

Du har komponert enormt mange verk. Er Offertorium det viktigste?

– Det må andre avgjøre. En kunstner kan ikke vite sikkert noe slikt om seg selv. For meg står alltid det siste verket i sentrum, og så det neste verket jeg arbeider med.

Gubaidulina er kommet til Dresden rett fra Boston og New York, der hennes siste verk, en konsert for fiolin, cello og akkordeon, ble uroppført. Hun lar seg ikke stanse av jetlag, og er tidlig oppe, blant annet for å arbeide sammen med den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll, som hun komponerte verket Fachwerk til i 2009. De to kjenner hverandre godt, og Draugsvoll anslår at hun har vært i salen 70-80 prosent av de gangene han har fremført verket, senest i den staselige Semperoper – Dresdens konserthus.

– Hun er det største ikonet blant komponister som lager musikk for mitt instrument. Og innen kunstmusikken er hun den nålevende komponisten som blir spilt mest på de store scenene i verden i dag, sier Draugsvoll, som er professor ved Musikkonservatoriet i København.

Gidon Kremer var avgjørende for å bringe Gubaidulinas musikk ut i verden. Men det er takket være Dmitrij Sjostakovitsj, en av det forrige århundrets største komponister, at Gubaidulina holdt fast ved det hun selv kaller sin «skapende nødvendighet». Han var født i St. Petersburg i 1905, og var en av Sovjetunionens største kunstnere. I februar 1948 falt han for andre gang i unåde hos Stalin, og mistet sin stilling ved Musikkonservatoriet i Moskva, anklaget for å lage musikk som ikke passet partilinjen.

– For oss unge hadde Sjostakovitsj en stor og viktig rolle, og for oss var det et sjokk, mange unge komponister ble regelrett syke, og det var svært forvirrende, sier Gubaidulina.

Da Gubaidulina begynte på Konservatoriet, hadde ikke Sjostakovitsj lov til å undervise der.

– Men læreren min var en venn av Sjostakovitsj, og han tok meg med til komponistens leilighet, slik at jeg kunne presentere mitt studentarbeid, min første symfoni for mesteren. Dette møtet var helt avgjørende for meg, forteller Gubaidulina.

På Konservatoriet hadde den unge kvinnen fra Kazan fått høre fra lærere og ledelse at hun var både intelligent og begavet, men at hun gikk på ville veier. Dette hadde Sjostakovitsj fått med seg.

– Idet vi sa adjø, sa han en setning til meg: «Jeg ønsker at De fortsetter å gå på deres ville veier.» Dette var veldig viktig for meg, fordi det han sa, var at han ønsket at jeg skulle være meg selv. Det er ikke så lett for en kunstner, sier Gubaidulina, som nok en gang allmenngjør kunstnerens unike erfaring:

– I dag er det et enormt problem for unge, og ikke bare de unge, å være seg selv. Det er så mye press i samfunnet, og mennesket ønsker å bli belønnet og verdsatt, så det er svært vanskelig å være seg selv, sier Gubaidulina, som sier at hun har bevart Sjostakovitsjs råd som en kostbar gave.

 

Frontiers of Knowledge Award
 

Sofia Gubaidulina mottok denne uken den prestisjetunge prisen Frontiers of Knowledge Award i kategorien samtidsmusikk.

Åtte priser deles årlig ut av den spanske stiftelsen BBVA for å oppmuntre forskning og kunstnerisk virksomhet i verdensklasse.

Hun mottok prisen for «den åndelige og nyskapende kvaliteten i hennes musikk».

Kunstnerens kår. Det var samholdet kunstnerne imellom som holdt moralen oppe i de vanskelige Sovjet-årene. I et intervju med The Guardian i 2013 snakker Gubaidulina om et mordforsøk hun ble utsatt for i 1973: En mann tok kvelertak på henne i heisen i bygården hvor hun bodde i Moskva. Venner mente at den hemmelige tjenesten KGB sto bak, selv mener komponisten det kunne være en gal mann.

Nå vil hun ikke snakke mer om denne hendelsen.

– Det var mange dødelige hendelser. Skrekkelig ting. Det er best ikke å bevare minnet om dem, sier Gubaidulina, som med en slags letthet, uten å virke overfladisk, slår fast:

– Kunstnerens liv er alltid vanskelig.

Først i 1991, da Sovjetunionen brøt sammen, fikk hun mulighet til å flytte ut. Komponistkollegaen Viktor Suslin var allerede bosatt i en liten landsby nord for Hamburg, hit flyttet Gubaidulina med sin tredje ektemann. Hun fikk hjelp av gode venner til å komme seg dit og starte et nytt liv. Flygel til huset fikk hun av cellisten Mstislav Rostropovitsj.

Hun innledet en ny, produktiv periode i livet, men i 2012 sa det stopp. Hennes eneste datter, bosatt i USA, døde. Ektemannen og kollegaen Suslin gikk også bort. Men fem år senere er Gubaidulina vital og produktiv som aldri før. Inspirasjon og energi henter hun fra turer i skog og mark rundt landsbyen der hun bor.

– Der kan jeg spasere uten risiko, og når jeg gjør det, kommer inspirasjonen. Jeg begynner med en gang å høre verden. Alt gir fra seg lyd. Jorden, trærne, blomstene, stjernene. Jeg hører disse lydene og blir begeistret, selv lydene i meg selv kan jeg høre.

Du er 85 år gammel, du har energi til mye?

– Ja, det er sent. Men bedre sent enn aldri.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering. Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Bla gjennom alle verkene her.

Forbildet Bach. Johann Sebastian Bach er Gubaidulinas store forbilde, hun erklærer at hans die Kunst der Fuge, skrevet i 1740-årene, er hennes absolutte favorittverk. Men det er langt fra Bachs lettbente harmonier til Gubaidulinas ofte disharmoniske, intense verker, som på sitt mest ytterliggående like gjerne kunne vært improvisasjoner i regi av kunstjazzgruppen Supersilent.

– Javisst! svarer komponisten når jeg peker på avstanden i form, før hun slår fast at det å ha Bach som forbilde ikke er det samme som å etterligne.

– Min sjel og forstand er helt annerledes, mine mål og min skjebne er annerledes. Jeg er påvirket av mange komponister, men det er ingen spor av deres musikk i min, sier Gubaidulina.

Jeg oppfatter musikken din som et speil av tidsånden, den viser frem uroen i vår tid. Har jeg forstått den riktig?

– Det vet jeg ikke. Det er din sak å finne ut hva som er sant. Jeg synes ikke det er nødvendig å formulere noe om kunsten, jeg liker å leve i spørsmålenes verden.

Gubaidulina mener det å komponere er en hellig handling, den går ut på å opprette forbindelsen til denne vertikale dimensjonen i livet.

– For meg er all kunstutøvelse en hellig handling. Noen er seg det bevisst, andre ikke. Selv enkle, små sanger eller en dans kan være en hellig handling, sier Gubaidulina.

Hverken naturopplevelser eller hellige handlinger holder kunstneren fra å observere også de teknologiske og politiske omveltningene rundt seg. Hun reiser ofte til hjemlandet Russland, hvor hun håper at situasjonen blir bedre enn den er nå.

– Landet er i en veldig vanskelig situasjon. Men vi må forstå at det lever med voksesmerter, sier Sofia Gubaidulina.

 

Tidligere i serien:

Bla gjennom alle, og lytt til musikken, på vår samleside

  1. Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
  2. Mozarts symfoni nr. 40 (1788)
  3. Joseph Haydns Skapelsen (1798)
  4. Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
  5. Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
  6. Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
  7. Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
  8. Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )
  9. Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
  10. Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)
  11. Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 
  12.  Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)
  13.  Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)
  14.  Igor Stravinskij: Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)
  15. Jean Sibelius: Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)
  16. Alban Berg: Fiolinkonsert (Til minne om en engel) (1935)
  17. Dmitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5 (1937)
  18.  Olivier Messiaen: Turangalîla-Symphonie (1948).

Annonse