Annonse

Annonse

00:00 - 16. juni 2017

N-ordet

James Baldwins ideer er stadig like rammende i dag. Det viser en hardtslående og sjeldent vellykket dokumentar om den amerikanske forfatteren.

Amerikansk boregerrettighetskamp: Regissør Raoul Peck supplerer James Baldwins egne ord med et rikt arkivfilmmateriale. Bildet, «Two Minute Warning», er fra 1965 da aktivister som forsøkte å gå fra Selma til Montgomery i Alabama, ble angrepet av politiet. Foto: James «Spider» Martin/ Another World Entertainment

Anmeldelse

I Am Not Your Negro

Regi: Raoul Peck

1 time og 32 minutter

USA 2016

For dem som først og fremst kjenner den amerikanske forfatteren James Baldwin (1924–1987) gjennom bøker og essays, er det gjerne mindre kjent at han hadde enorme talegaver – et talent som åpenbarte seg da han var barnepredikant i tenårene, og da han senere ble en offentlig person som utrettelig førte borgerrettighetsaktivistenes sak. Baldwin kjente både Martin Luther King Jr., Malcolm X og Medgar Evers, som alle ble drept i løpet av femårsperioden 1963–1968. Etter disse tragiske dødsfallene følte han et ansvar for å forvalte tankegodset de hadde kjempet for, og bestemte seg for å skrive bok om vennene. Boken skulle hete Remember This House, men ble aldri til mer enn et trettisiders utkast. Disse sidene danner nå utgangspunkt for Raoul Pecks dokumentarfilm om Baldwin, hvor Samuel L. Jackson leser fra manuskriptet, over et imponerende rikt og variert arkivfilmmateriale, iblandet klipp fra spillefilmer og nyhetssendinger, helt opp til protestene mot drapet på den svarte unggutten Michael Brown i Ferguson, Missouri i vår tid.

 

Snakke for seg selv. Fremfor å gå i talking heads-fellen, og gi ordet til kolleger, bekjente eller «eksperter» som får i oppdrag å forklare fenomenet Baldwin, lar regissøren hovedpersonen snakke for seg selv. Filmen viker klokelig aldri fra Baldwins stemme og hans elegante perspektiver, som også kommer tydelig frem gjennom de mange tv-opptakene og intervjuene som finnes med forfatteren. I intervju etter intervju setter Baldwin fingeren på uttallige former for grov forskjellsbehandling av svarte amerikanere, både historisk og i hans samtid. Et av Baldwins hovedpoenger i filmen blir formulert som et spørsmål til USAs hvite befolkning, som oppfordres til å granske sjelen sin for å komme frem til hvordan og hvorfor de konstruerte det fenomenet som vi i dag kaller n-ordet. «De hvite har gjort meg til et monster», sier Baldwin, «alt de ser, er monstre». Å argumentere for filmens relevans i dag er heller overflødig. Peck løser det ganske enkelt ved å vise bilder av dagens ofre for rasistisk motivert vold fra både privatpersoner og politi, de drepte barna Trayvon Martin og Tamir Rice er to blant flere.

 

Filmen viker klokelig aldri fra Baldwins stemme.

Svarte filmroller. Klipp fra spillefilmer og tilknyttede sitater gir Peck rom til å vise en allsidig forfatter og aktivist. Baldwin, som var en filmelsker med inngående kjennskap til Hollywood, skrev også mye om rase­stereotypier i den populærkulturelle fremstillingen av svarte i amerikansk film, som han mente var med på å forme forestillingen om den svarte delen av befolkningen i USA.

I Hollywood-filmen så Baldwin et systematisk misbruk av svarte rollefigurer som brikker for å «berolige» og «forsikre» det hvite publikummet om at de ikke behøvde å føle på noen form for dårlig samvittighet. Alt fra onkel Tom-karakterer som tilga sine hvite mordere, til Sidney Poitier i Guess Who’s Coming to Dinner, som Baldwin var ambivalent overfor, ble behørig omtalt. For Baldwin var det viktig å presisere at Poitier aldri kunne fungere som noe sexsymbol, men heller ble fremstilt igjen og igjen som en kysk intellektuell, mer spiselig for et hvitt publikum, men fremmedgjørende for et svart publikum. Disse ideene utviklet han i bokform i The Devil Finds Work, som viser ham som en ekstremt skarp­sinnet og innsiktsfull film- og kulturkritiker.

 

Moralsk apati. Mest skremmende og sjokkerende er selvfølgelig at James Baldwins ord, som var rettet mot tilhørere i en nær fortid, men likevel ble ytret for så lenge siden at det føles som en helt annen kontekst enn vår egen, stadig er like rammende. Baldwin satte presist fingeren på rasismens mekanismer, og avslørte den moralske apatien og handlingslammelsen han så overalt, og som gjorde at han så seg nødt til å involvere seg i borgerrettighetssaken. På denne måten kan filmen leses som en direkte appell til engasjement.

Annonse