Annonse
00:00 - 23. juni 2017

Historiens slutt

Med Stele gravla György Kurtág en venn, en epoke – og hele den europeiske musikkhistorien.

Annonse

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

20. verk: György Kurtág Stele: Opus 33 (1994)

For et sted å ende denne serien! György Kurtágs Stele – gresk for gravstøtten Kurtág har hugget hele den europeiske musikkhistorien inn i.

Den 91 år gamle ungarske komponisten Kurtág er egentlig en komponist for kammeret. Musikken hans er sparsommelig til det ekstreme, personlig, intens. Den virket lenge ment for den intimiteten små ensembler kan by på.

Men det ligger et historisk epos bak de stramme stykkene til Kurtág. En mann som har følt det 20. århundrets herjinger på kroppen.  

 

Velkommen til Stalin. György Kurtág ble født i en rumensk landsby Ungarn mistet etter første verdenskrig. Gitt det ungarske nazistregimets jødeutryddelser (både György og kona Marta Kurtág er jøder, og Martas familie ble deportert to dager etter at hun flyttet fra Budapest for å fullføre pianiststudiene), så Kurtág den sovjetiske invasjonen av Ungarn som en frigjøring. Han var en stund en oppriktig tilhenger av kommunistregimet – blant hans første komposisjoner er en «Velkomst til Stalin» og en «Koreansk kantate».

Den brutale sovjetiske reaksjonen på oppstanden i Ungarn i 1956 undergravde den unge kunstnerens politiske, personlige og kunstneriske virkelighetsforståelse. Kurtág flyttet til Paris, begynte i psykoanalyse, og gikk i en slags askese. Han spiste bare ris, og gikk ned over 20 kilo. Leste «Metamorfosen» av Kafka. Bygde figurer av fyrstikker, hybelkaniner og sigarettsneiper. På slutten følte han seg renset. Han trakk de regimevennlige verkene fra ungdommen, og dedikerte sitt Opus 1 (om en «kakerlakk som ser lyset») til sin psykoanalytiker.

Men Kurtág klarte ikke å skaffe utreisetillatelse til familien sin, og vendte tilbake til Budapest, hvor han ble gjennom hele den kalde krigen. Det var imot det kommunistiske regimets forventninger om bombastiske sosialrealistiske verker for massene, at Kurtág søkte tilflukt i de asketiske og personlige småstykkene han lagde foran pianoet.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering. Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Bla gjennom alle verkene her.

Beethoven som skrekkfilm. Så falt Berlinmuren, og vestlige dilettanter skrev om «historiens slutt». På denne tiden hadde Kurtág bare gjort noen få arbeider for orkester, og han hadde aldri klart å ta steget fullt ut og samle hele ensemblet på scenen – i stedet ble det plassert rundt i salen.     

I 1994 blir han bedt om å gjøre et bestillingsverk for Berlinerfilharmonien. Han bestemmer seg for å lage noe man kunne kalt en postmoderne pastisje, hvis ikke det var blottet for lekenhet. I Stela skulle Kurtág nærmest utøve vold mot de verkene han tok opp i seg. Første sats begynner med et grep han har lånt fra Beethoven: helnoten han brakåpner Leonore med. Men der Beethoven fortsetter med bedagelig harmoniske bevegelser, lar Kurtág dem innlede en skrekkfilm. Satsen er en villedende, angstfylt reise, i et umerkelig tempo, gjennom ulike deler av det massive ensemblet Stele krever (seksdobbelt blåsermannskap!). Og innen han gjør ære på Bruckner på slutten av satsen, har han viklet ut et vanskelig følelsesmessig landskap. Musikkviteren Mark Hutchinson har skrevet at han tar noen av de høyest skattede gestene i orkestertradisjonen, og vender dem mot seg selv. Tømmer dem for heltemotet.

Hva står igjen? Tredje sats begynner med en akkord han har hentet fra et pianostykke fra 1993 til minne om komponisten og vennen András Mihály. Akkorden er en hjemsøkende klangflate som er vanskelig å plassere i klassiske harmoniskjemaer (dette er typisk i den moderne tradisjonen Kurtág står i). Den grenser til symmetri, til harmoni, men er det nettopp akkurat ikke. Lekmann som jeg er, ville jeg sagt den kombinerer en jazzakkords melankolske kompleksitet med noe mørkere og ubønnhørlig.

 

Ender med fadermord. Kurtág har beskrevet hvordan han satt ved Mihálys dødsleie etter at han hadde mistet bevisstheten, og synkroniserte sine egne inn- og utpust med vennens. Også etter at han forlot sykehuset, ble rytmen i pusten med ham. «Fra sånt kan jeg komponere,» har han sagt.

I minnestykket for András Mihály, treffer den hjemsøkende akkorden med en kirkeklokkes nesten-regelmessighet. I orkestreringen av akkorden i Stele har han sørget for at drønnet gir mer gjenlyd, og med paukenes marsjtakt i bakgrunnen, leder det nå tankene hen mot den seige, rituelle marsjen til selvpiskere. Hutchinson mener at Kurtág får publikum til å respondere nærmest kroppslig på de musikalske slagene.

Kurtág har sagt at hans morsmål er landsmannen Béla Bartók, og de selvpiskende drønnene i Stele er også bygget på en passasje i Bartók-operaen Ridder Blåskjeggs borg. Det er her Kurtágs gir sitt nådestøt mot musikkhistorien, med et fadermord: Det som høres spennende, til og med løfterikt ut i Bartóks opera, er strippet helt ned. Forvandlet til de pulserende tonene av sorg når den virkelig smerter. Dumpt og inderlig.

Kammerkomponisten har ikke gitt etter for orkesterverkets prakt – tvert imot er det Kurtág som på mesterlig vis har klart å ta et intimt, alvorspreget møte med døden, la et orkester bringe det til live, og fylle en hel konsertsal med etterdønningene.

 

Kilder: Jeremy Eichler, «The Purist». Boston Globe, 11. november 2007. 
Mika Pelo, «An Analysis of the Third Movement of György Kurtag’s
Stele». Columbia University, 2009. 
Mark Hutchinson, «Ruined artefacts - Kurtág’s
ΣΤΗΛΗ». Fra Coherence in New Music: Experience, Aesthetics, Analysis, Routledge 2016

Tidligere i serien:

Bla gjennom alle, og lytt til musikken, på vår samleside

  1. Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
  2. Mozarts symfoni nr. 40 (1788)
  3. Joseph Haydns Skapelsen (1798)
  4. Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
  5. Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
  6. Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
  7. Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
  8. Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )
  9. Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
  10. Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)
  11. Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 
  12.  Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)
  13.  Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)
  14.  Igor Stravinskij: Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)
  15. Jean Sibelius: Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)
  16. Alban Berg: Fiolinkonsert (Til minne om en engel) (1935)
  17. Dmitrij Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5 (1937)
  18.  Olivier Messiaen: Turangalîla-Symphonie (1948).
  19. Sofia Gubaidulina: Offertorium (1980)

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.