---
Kår en klassiker
En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien. Artikler om alle verkene kan leses på morgenbladet.no
---
I forrige uke ble György Kurtágs Stele (1994) presentert som siste verk i Kår en klassiker-serien, der en fagjury har valgt ut tyve orkesterverk alle bør høre. Prosjektet har pågått siden januar, og er et samarbeid mellom Morgenbladet, Oslo-Filharmonien og NRK Klassisk.
– Jeg er fornøyd med listen, det var jeg umiddelbart, sier jurymedlem og pianist Leif Ove Andsnes, når det hele er over.
– I en lang periode var jeg superfrustrert, for man måtte velge mellom flere hundre verk som kunne vært med. Vi kunne tatt med alle Beethovens ni symfonier og noen til, men vi måtte lage et utvalg som reflekterer musikkhistorien. Det ble noen spennende diskusjoner, sier Andsnes, og som eksempel nevner han debatten om hvorvidt Johann Sebastian Bachs stykker kunne defineres som orkestermusikk.
– Samtalene var stimulerende, og det slo meg at vi musikere sjelden sitter og går i dybden på en lidenskapelig måte, der vi argumenterer og forsvarer et verk på en slik måte. Vi brant virkelig for det vi ville ha frem. Det fikk meg til å tenke på at vi musikere må være mer på banen, og snakke om det vi er opptatt av. Folk i orkestrene spiller store, eksistensielle musikkverk hele tiden, men de får sjelden anledning til å snakke om det i etterkant.
– Du er godt bevandret i musikkhistorien. Har prosjektet likevel gitt deg nye perspektiver på noen av verkene?
– Enkelte verk kjente jeg ikke fullt så godt. For min del var ikke Sofia Gubaidulinas musikk den jeg kjente aller best til. Det var et veldig flott intervju med henne i avisen, og verket Offertorium har jeg hørt opp igjen. Hun er et eksempel på en komponist jeg ble mer bevisst på etter kåringen, sier Andsnes.
[ Samleside: 20 orkesterverk alle burde høre ]
Et leserblikk. Det mener altså Norges mest kjente klassisk-musiker om Kår en klassiker. Hvordan ser prosjektet ut fra leserperspektiv?
– Det er interessant at den spenner såpass vidt. Den prøver ikke å være kanon over hva som er best og viktigst, men er mindre pretensiøs, sier Arild Strømsvåg, bosatt i Kristiansand, der han inntil for ett år siden jobbet som teaterdirektør i Kilden.
– Hvordan er ditt forhold til klassisk musikk?
– Det har vært preget av tilfeldigheter. Jeg har et nært og sterkt forhold til musikk, har forferdelig mye cd-er og vinyl, og var dj på rockeklubb i Bergen da jeg studerte. Klassisk har ikke vært fremmed, jeg har samarbeidet mye med Kristiansand symfoniorkester gjennom jobben. Likevel har jeg primært vært opptatt av rock og jazz.
– Hvordan fungerte da en slik serie?
– Den personlige innfallsvinkelen i artiklene har gjort det interessant og lett å nærme seg nye ting. For meg har denne formen pirret nysgjerrigheten, og vært en spore til å utforske musikk jeg normalt ikke hadde hørt på skikkelig, sier Strømsvåg.
Grandiosa. Kåringen er blitt kritisert. Professor i musikkvitenskap Erling Guldbrandsen, som også er kritiker i Morgenbladet, hevdet i nettavisen Ballade at artiklene konsekvent var skrevet av journalister «uten sakkunnskap på feltet». Han klaget over å måtte lese «biografisk småprat om komponistens liv, anekdoter, gjetninger og avsporinger fra musikken selv».
Andsnes og Strømsvåg har fått med seg kritikken.
– I dag er det lett for hvem som helst å gå ut på nettet og finne faglige artikler om hva det måtte være. Men det å få den lille personlige vrien på det, fra en musiker eller journalist som forteller hvorfor dette har vært viktig for vedkommende, pirrer nysgjerrigheten på en måte som en normal musikkhistorisk artikkel på nettet ikke gjør, sier Strømsvåg.
– Debattene har vært spennende, og det har vært spennende å delta i det hele. Det har gitt en bevissthet rundt forskjellige ting som har med formidling av musikk å gjøre, små ringvirkninger jeg ikke har tenkt på, sier Andsnes.
På scenekunst.no var musikkviter og sanger Hilde Halvorsrød «hjertens enig» med Guldbrandsen. Fraværet av «den kanskje mest konkret og formidlende innfallsvinkelen – nemlig selve lyden av musikken» var påfallende, mente hun.
– Hvorfor ville du kritisere kåringen?
– Prosjektets formål er så vidt jeg forstår å skape økt interesse for orkestermusikk og treffe lesere som ikke har så sterkt forhold til denne musikken fra før, og jeg er usikker på om en generell presentasjon av de aktuelle verkene er det som skal til. Jeg tror det er lettere å engasjere folk ved å snakke om musikk som lyd og sanseerfaring enn som teoretiske størrelser, og jeg etterlyser beskrivelser av konkrete fremføringer og konkrete lytteopplevelser.
– Journalistiske artikler om klassisk musikk blir svært ofte kritisert av folk med musikkutdannelse. Eksisterer det et ønske om å begrense måten klassisk blir omtalt på?
– Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er i hvert fall ikke mitt utgangspunkt. Jeg ønsker meg derimot flere måter å snakke om klassisk musikk på, spesielt måter som kan kommunisere utenfor boblen. Min kritikk av artikkelserien er snarere at den ikke er «journalistisk nok» – at mange av tekstene ikke går ordentlig i dybden og ikke forholder seg kritisk og undersøkende nok til materialet som presenteres.
Ekte kjærlighet. NRK klassisk har også vært med, gjennom den parallelle kåringen «Folkets favoritter», der lesere og lyttere ble invitert til å stemme frem sine favoritter. Beethovens 9. symfoni ble vinneren.
– Vi tenkte vår liste ville bli annerledes, men det var jo ikke sånn. Jeg husker jeg tenkte at det var mange tangeringspunkter, sier Andsnes.
– I NRK klassisk liker vi å være i dialog med folk om hva de synes er viktig, og at de ikke bare skal høre og lese hva eksperter synes er viktig. Det var fint å se hvor mange lyttere og lesere som engasjerte seg, som delte mange fine tanker. Det er rørende, interessant og lærerikt for oss i NRK å høre hvordan folk opplever denne musikken, sier Veire.
Relevans. Sosiolog Håkon Larsen ved Høgskolen i Oslo og Akershus har skrevet boken Performing Legitimacy: Studies in High Culture and the Public Sphere, der han blant annet undersøker hvordan institusjoner som Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera og Ballett jobber for å «avmystifisere» klassisk musikk.
– Hvilken nytte har Oslo-Filharmonien av å bruke energi på en slik kåring? De har jo ofte fulle saler uansett.
– På lik linje med orkestre over hele verden har de en utfordring i å overbevise om at det de holder på med er viktig, at den klassiske musikktradisjonen er relevant også i vår samtid. En måte å gjøre dette på er å ta musikken med ut i offentligheten og vise den frem på andre arenaer enn konserthuset.
– Trenger musikken slik journalistisk behandling?
– Mennesker er glad i å klassifisere og rangere kulturelle uttrykk og objekter. Det gjør ting mer håndgripelig. Musikken vil nok klare seg godt uten slike kåringer, men for de som er interessert i kunstformen og ikke tar seg selv altfor høytidelig, er det jo gøy å foreta slike rangeringer, både for ekspertene i juryen og for lesere og lyttere. Dette skaper engasjement og vi minner hverandre på at vi synes denne kunstformen er viktig.
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering. Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.