Annonse
00:00 - 02. juni 2017

Den uendelige historien

En tynn bok er blitt til en syltynn film.

Utvannet: Charlotte Rampling spiller nok en gang et ufrivillig offer for gamle gubbers fortid. Foto: SF Studio
Annonse

Iblant har en film så lite å by på, både i form av historie, ­dialog, visuelt uttrykk, lydbilde og karakterutvikling, at det kan bli til et fascinerende studium i seg selv.

Kan man påkalle uttrykk som kitsch, pastisj eller kalkun, når en film ganske enkelt har plumpet seg ned i et stabilt sideleie, og hverken forsøker å fenge sitt publikum med noe pompøst, intrikat, eller (over)ambisiøst? Svaret er vel nei, når en slik grå mus av en film smyger seg forbi som en lydløs fjert, nesten umerkbar, var det bare ikke for at man satt og lengtet så inderlig etter at den skulle bli ferdig og innfri tittelens løfte.

Som en utvannet variant av den fantastiske 45 Years (2015), koker The Sense of an Ending te på samme posen. I begge filmene er ankomsten av et brev som vekker til live gamle minner en utløsende faktor. Og i begge filmene blir den alltid glimrende Charlotte Rampling et ufrivillig offer for den samme fortiden, når gamle gubber tillater seg å tilskrive episoder fra sine «tidligere liv» overdimensjonert eksistensiell mening.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse