Annonse
00:00 - 26. mai 2017

På sporet av den tapte tid

En engel flyr gjennom Alban Bergs fiolinkonsert.

Annonse

KÅR EN KLASSIKER

En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

16. verk: Alban Berg (1885–1935): Fiolinkonsert (Til minne om en engel) (1935)

Å fordype seg i Alban Bergs Fiolinkonsert er som å tre inn i en fortid som både er ugjenkallelig forbi og samtidig overraskende nær. Her er Berg på høyden som komponist. Hans tid og sted, Wien tidlig på 1900-tallet, er et krysningspunkt for en mengde historiske linjer, som også blir et flettverk av tråder fra kunst, litteratur, psykoanalyse og musikk – en vev av kultur som preger oss også i dag.

Berg kom fra en wienermusikkultur preget av symfonikere som Bruckner, Brahms og ikke minst Mahler, og vi kan med fordel gruppere ham med jevnaldrende komponister som Igor Stravinskij og Béla Bartók. Det er hele tiden iørefallende melodier i Bergs arbeid, som gir oss en historisk forbindelse tilbake til tiden før de atonale formeksperimentene og følelsen av tapt fortid som fulgte første verdenskrig.

 

Lommelykt i katedralen. Berg ble først kjent som medlem av en gruppe radikale komponister i den såkalte andre wienerskole, som også inkluderte Arnold Schönberg og Anton Webern. Schönberg begynte som senromantiker, men utviklet senere en særegen tolvtoneteknikk, hvor man bygger en komposisjon ut fra en rekke hvor alle skalaens tolv toner skal være med. Med denne eksperimentelle «frigjøringen fra tonaliteten» har Schönberg påvirket mange komponister, men hans musikk blir nok likevel regnet som «smal». Musikkprofessor Erling Guldbrandsen har på sin side beskrevet Weberns verk som å sitte i en mørklagt katedral og lyse rundt seg med lommelykt: Du ser bare detaljer, men aner dermed en større helhet. Det er krevende og givende musikk.

I denne sammenhengen er nok Berg den mest tilgjengelige av de tre komponistene. Både Lulu-Suiten og fiolinkonserten forener tolvtoneteknikk med et vell av praktfulle melodier, og utfolder seg i brede, langsomme bevegelser heller enn Schönbergs korte, konsise melodielementer.

Sett fra operascenen er den andre wienerskole de ufullendte verks gruppering, med Schönbergs Moses und Aron og Bergs Lulu som grå eminenser i musikkhistorien. Begge operaer er blitt forsøkt ferdigstilt i ettertid: Arkitekten Daniel Libeskind har med en særdeles gripende gest omtalt sitt jødiske museum i Berlin som en fullføring av Moses und Aron, mens Lulu ble ferdigstilt av komponisten Friedrich Cerha på 1970-tallet, etter at Bergs enke var gått bort.

 

Det er som om vi er ved selve musikkens begynnelse, ved tragediens fødsel.

Et minnesmerke. Lulu er ufullendt nettopp på grunn av fiolinkonserten. En kombinasjon av pengemangel og press fra nazistisk hold gjorde at Berg takket ja til bestillingen på en konsert fra fiolinisten Louis Krasner. Underveis i arbeidet fikk han høre at Alma og Walter Gropius’ unge datter Manon var gått bort. Dette ble avgjørende for Bergs beslutning om å legge Lulu på is og prioritere fiolinkonserten. Den har undertittelen Dem Andenken eines Engels, «til minne om en engel», og ble Bergs siste verk før han selv døde samme år. Slik blir konserten et minnesmerke både over Manon, operaen og Berg selv.

Med fiolinkonserten skuer Berg både forover og bakover i tid. Konserten låter destillert slik en komponists sene verk gjerne gjør: Han samler impulser fra den moderne musikkhistorien, fra Bach til Schönberg – førstnevnte er til stede i en vakker harmonisering av koralen «Es ist genug» i andre sats. Men Berg skaper også et større spenn: Med det innledende temaet i opp- og nedadgående kvinter – som om fiolinen stemmer opp – er det som om vi er ved selve musikkens begynnelse, ved tragediens fødsel, som skal avsluttes med død og oppstandelse to relativt korte satser senere.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Les alle tekstene på morgenbladet.no

Tiden som har vært. Den avsluttende himmelferden rommer ikke bare tolvtonerekken Berg bygger fiolinkonserten på, men også en nedadgående bevegelse i orkesteret, som symboliserer de gjenlevende, de som må bli igjen. Man kan få inntrykk av at den avdøde piken har ryggen til himmelriket og ser ned på jorden. Engelen som konserten er dedisert til, minner dermed også om Paul Klees maleri Angelus Novus (1920), som filosofen Walter Benjamin skildret i sine Historiefilosofiske teser. Denne engelen har ryggen til fremtiden, mens den stormen vi kaller fremskrittet blåser bort fra den fortiden som ligger stadig lenger unna.

Men fiolinkonserten peker også fremover, mot stykker som Richard Strauss’ sene mesterverk Metamorphosen (1945) og Fartein Valens Konsert for fiolin og orkester (1940). Bergs og Valens fiolinkonserter ligner hverandre, både i den lineære strukturen og i at begge siterer en Bach-koral mot slutten. Valens konsert er imidlertid roligere, mer flegmatisk, med et atskillig jevnere temperament. Valen var nok inspirert av tolvtonetenkningen, men han absorberte aldri dette idealet i den grad at teknikken bestemte over komponisten. Her kan vi godt se et slektskap med Berg, som den komponisten i den andre wienerskole som skrev mest «fritt» fra tolvtonereglementet.

Ser vi tilbake en gang til, ser vi også et element av fin de siècle hos Berg. Som musikkviteren Erik Steinskog har påpekt, er tematikken i Lulu, med historien om Jack the Ripper, en forbindelseslinje tilbake til århundreskiftet. Dette minnet om en svunnen tid tilfører et fjerde element til fiolinkonserten som rekviem: Den minner oss også om den tid som har vært og nå er borte for alltid.

 

Tidligere i serien: 

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)

Mozarts symfoni nr. 40 (1788)

Joseph Haydns Skapelsen (1798)

Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)

Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)

Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)

Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)

Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )

Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)

Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 

 Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)

 Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)

 Igor Stravinskij: Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)

Jean Sibelius: Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.