Annonse

Annonse

00:00 - 19. mai 2017

Lytter for livet

Lydene fra naturen er de vakreste som finnes, sier Kaija Saariaho, en av nåtidens viktigste komponister. Hun bruker gjerne avansert matematikk for å finne frem til musikken.

Finsk eller europeisk? – Jeg anser meg først og fremst som en europeisk borger, men sterkt forankret i den finske kulturen. Selv om jeg har bodd i Paris i mer enn halve mitt liv, ville det vært rart om noen kalte meg fransk, sier Kaija Saariaho.

Kaija Saariaho

  • Født i Helsinki i 1952 Har bodd i Paris siden 1982.
  • Var med å starte den progressive musikkgruppen Ears Open på slutten av 70-tallet. Verblendungen (1984) er hennes første verk for orkester, basert på rollebytter mellom orkester og lydbånd.
  • Graal théâtre (1994) for fiolin og orkester/ensemble er hennes oftest fremførte stykke.
  • Har mottatt Grawenmeyer-prisen, Wihuri-prisen, Nemmers-prisen og Sonning-prisen. Vant Polar Music-prisen i 2011.

Som ung komponist uttalte Kaija Saariaho at hun i hvert fall aldri kom til å skrive noen opera.

– For meg var det en overfladisk sjanger hvor dyre sangere poserer med sine høye toner mens de formidler gammeldagse historier basert på sjalusi, drap og drama – temaer som helt sikkert gjør seg fantastisk i Hollywood-filmer, men som var langt unna hva jeg ville drive med.

Nærmere tretti år senere, i 2016, var nettopp Saariahos gjennombrudd som operakomponist, L’Amour de loin (2000) den første operaen skrevet av en kvinne som ble satt opp av The Metropolitan Opera i New York på mer enn ett århundre.

– Jo flere forestillinger jeg så, desto mer begynte definisjonen min å endre seg. Ja, noen ganger kan opera være overfladisk. Mens andre ganger kan det ha en dyp og nærmest åndelig funksjon. Sistnevnte appellerte til meg, men det tok mange år før jeg skrev mitt første verk innen sjangeren selv.

I år er hun festspillkomponist og artist in residence ved Festspillene i Bergen, og her løftes hennes komposisjoner frem i både kammer-, opera- og orkesterformat på ulike arenaer. Som samtidskomponist har Saariaho hatt stor innflytelse verden rundt med sine utforskninger av klangbilder og harmonier i krysningspunktet mellom fysiske og syntetiske lyder. «Hun er en spektralkomponist som tør å være romantisk med sin sterke, men høyst nøysomme melodikunst», sier Nicholas Møllerhaug.

– Midt i store, og ofte truende, klanglandskap lar hun de fineste melodiene vokse frem, sier Møllerhaug, som var sjef for Borealis-festivalen i 2008, da Saariaho var festivalkomponist der.

«Jo mer jeg hører av henne, desto mer overbevist blir jeg om at hun er Nordens ledende komponist,» skrev Morgenbladets kritiker Magnus Andersson da.

 

Noe spesielt med Finland. Jeg møter 65-åringen på den nasjonale operaen i Helsinki, under oppsetningen av hennes fjerde opera Only The Sound Remains i slutten av april. Hun virker godt kjent i operahuset fra 1993 – som minner om både svømmebasseng og modernistisk arkitektur fra 30-tallet – og guider oss rundt i labyrinten med raske og målbevisste skritt.

Selv om Saariaho har bodd i Paris de siste trettifem årene, kommer hun ofte tilbake til hjemlandet og kulturen hun fortsatt føler seg sterkt knyttet til. Det er en kjærlighet som nok er gjensidig. På flyet på vei til Helsinki kom jeg tilfeldigvis i snakk med to finner som begge kjente til Saariahos navn og virke. Sammen med Mummitrollet, Alvar Aalto, Tom of Finland og Marimekko er hun blitt en av landets store kulturelle stoltheter.

– På en måte er det fantastisk for en samtidskomponist å bli gjenkjent på gaten. Det skjer ikke overalt i verden, og sånn sett er det virkelig noe spesielt med Finland. Men personlig blir jeg bare flau. Jeg er ganske privat som person og synes det er rart å komme hjem og innse at folk gjenkjenner meg her. Det er en enda bedre grunn til å bli boende i Paris for min del.

Hun smiler mens hun retter på det røde håret og finner frem en leppestift i samme farge – en elegant stil bare eldre kulturdamer som bor i Paris kan eie, og beklager seg mens hun forklarer at hun selvfølgelig hadde vært bedre forberedt om hun hadde husket at det skulle være en fotograf til stede. Likevel virker ingenting å være umiddelbart ved Saariaho. «Alt er tillatt så lenge det er gjort etter god smak», skal hun en gang ha sagt. Hvert spørsmål blir besvart sakte og tydelig, som om hvert ord blir nøye gjennomtenkt før de er sagt.

– Det er nærmest umulig å si hvor mye av den finske identiteten som er å finne i verkene mine. Musikk er abstrakt. Samtidig vil all musikken jeg lager ha deler av livet mitt i seg, nettopp fordi den kommer fra meg.

Saariaho ble født i den finske hovedstaden i 1952, i en familie hvor faren jobbet i metall­industrien og moren var hjemmeværende med tre barn. «Det var en familie uten noen særlig kulturell bakgrunn», forklarer hun, «men musikken var likevel alltid til stede hos meg». Hun tilbragte mye tid foran radioen på leting etter ny musikk. Om kvelden hørte hun melodier og lyder hun trodde kom fra hodeputen sin, og spurte om ikke moren kunne slå av puten slik at hun kunne få sove. Etter hvert forsto hun at det var hun selv som skapte musikken hun hørte.

– Jeg var alltid hypersensitiv for lyder, og det er jeg fortsatt. Jeg forbinder dem med lys og farger, noe jeg ofte opplevde som vanskelig da jeg var yngre. I dag har det blitt en naturlig del av hvordan jeg lever.

Det svært oppmerksomme forholdet til lyder gjennomsyrer verkene hennes, som både er rørende og nesten fysiske – med tette klangbilder som stadig gjennomgår forandringer, eller metamorfoser, som hun selv kaller dem. I Only The Sound Remains lar hun en av vokalistenes stemme bli justert og bearbeidet live underveis i forestillingen, og slik blir den alltid fremført på forskjellige måter.

Hun tar ofte i bruk konkrete lyder: Dører som knirker, vind som suser eller bølger som beveger seg – «lyder jeg har hentet fra barndommen min, hvor jeg tilbragte mye tid i den finske naturen». Disse lydene erstattes, utfoldes eller svinner hen, og blir erstattet av lyder fra sangere, instrumenter og elektronikk om hverandre. Som lytter er det vanskelig å skille alle lydene fra hverandre, og musikken oppleves ofte visuell – som farger eller impresjonistiske malerier – enten det gjelder verk for mindre ensembler, symfoniorkestre eller operascenen.

– Det finnes ikke noe skille mellom konkrete lyder og musikk for min del. Og når jeg analyserer de harmoniske kvalitetene i lyden av sjø, vind eller hvisking, finner jeg mange likheter. Slik bygger jeg broer mellom lyder fra naturen – de vakreste lydene jeg vet – og de som kommer fra vokal og instrumenter. Konkret lydmateriale er interessant fordi det tillegger et helt nytt nivå til musikken, nemlig assosiasjoner. Øret gjenkjenner lydene og kobler dem til minner og følelser uten at du kan kontrollere det.

 

Romantisk komponist? – Det er uinteressant for meg å skrive musikk som ikke har som mål å fremkalle følelser. Om det betyr at jeg er en romantisk komponist, så får det være greit, sier Kaija Saariaho.

Ingen datafreak. Saariaho snakker ofte om hvordan musikken påvirker oss på spirituelle og abstrakte nivåer. Samtidig har hun alltid jobbet detaljert og matematisk med lyd. Etter å ha overbevist foreldrene om at hun ville vie sitt liv til musikken, begynte hun å studere ved Sibelius-akademiet i Helsinki og deretter i tyske Freiburg. Her lærte hun om de mer konvensjonelle tilnærmingene til modernisme. «All denne kompleksiteten, men hvilken lytteropplevelse gir det», spurte hun seg selv.

Det var da hun lærte om de såkalte spektralteoretikerne, som Gérard Grisey og Tristan Murail, at hun fant en tilnærming som stemte bedre med sine egne instinkter som komponist. Disse komponistene brukte dataanalyse til å utforske akustiske toner og det harmoniske potensialet som ligger i overtonene. I 1982 kom hun inn på IRCAM-instituttet i Paris, hvor hun fordypet seg i dataassistert komposisjon, lydbånd og live-elektronikk. Dette var en tid hvor de nye teknologiske verktøyene akkurat hadde kommet over Atlanterhavet fra USA, og ble tatt imot med åpne armer og stor begeistring.

– Det er kanskje vanskelig å se for seg i dag, men PDP10-datamaskinen vi brukte på den tiden var på størrelse med halve denne veggen.

Hun peker på den største veggen i lokalet og forteller at ingenting de gjorde på den tiden var i sanntid – alt ble regnet ut på forhånd.

– Vi startet å kalkulere tiden til en lydsekvens, gikk for å spise middag, og når vi kom tilbake en time senere, kunne vi høre et cirka syv sekunders langt strekk. Det var et tidsdelingssystem som gjorde datamaskinene tregere på dagen, så vi jobbet oftest på nattestid. Når jeg forteller dette til unge komponister i dag, blir de målløse, men slik var altså starten på det hele. Det positive var at du hadde tid til å spise middag. I tillegg hadde du ikke muligheten til å bruke mye tid på prøving og feiling, alt måtte være nøye analysert og kalkulert i forkant.

Slik utviklet hun sine egne metoder for å skape harmoniske strukturer, og begynte å skrive komposisjoner hvor harmonier, mikrotonalitet og detaljerte lydsammenslåinger strekker seg fra rene toner til atonal støy. På tross av den matematiske behandlingen av lyd kaller hun seg ikke en datafreak. Elektronikken kan være en plage, og maskiner kræsjer når som helst – noe de også ofte gjorde på 80-tallet. Det er mulighetene som finnes i elektronikken som interesserer henne, og komposisjonene har aldri gått på kompromiss med teknikken hun bruker.

– Det gamle ordtaket om at musikken starter der ordene slutter – det er sant. Nylig leste jeg om hvordan musikken kan lindre oss når vi setter på musikk som samsvarer med hvordan vi føler oss. Selv om du kan kjenne musikk i hele kroppen, er det umulig å måle akkurat hvor og hvordan den treffer deg. Det er litt som med lukt: Du føler og gjenkjenner noen lukter og legger ikke merke til andre. Virkeligheten er mer multisensorisk enn hva vi selv er klar over, og mitt mål som komponist har vært å utforske påvirkningskraften musikken har – og hvordan den uttrykker noe der ord ikke strekker til.

 

Selv om du kan kjenne musikk i hele kroppen, er det umulig å måle akkurat hvor og hvordan den treffer deg.

Kaija Saariaho

Dødelig medmenneskelighet. Et av stykkene som fremføres på Festspillene i Bergen er La Passion de Simone, som portretterer livet og døden til filosofen Simone Weil (1909–1943). Stykket skrev hun opprinnelig som et oratorium i 2005, men har siden gitt det en ny og mer intim form med det franske kammerorkesteret La Chambre aux Échos. Saariaho leste tekstene til den franske filosofen og politiske aktivisten som tenåring, og ble fascinert av livshistorien hennes.

– Ideene hennes er komplekse og med en rotløs tørst etter sannheten, det ene. Hun skrev om menneskers liv og forhold til hverandre, og hvordan de forholder seg til de svake i et samfunn. Hun viet livet sitt til disse ideene og var superintelligent, men med empatiske holdninger som til slutt ødela henne.

Weil var oppvokst i en jødisk familie, og sluttet seg til motstandsbevegelsen De frie franske styrker i 1942. Mange i bevegelsen var derimot mer skeptiske til den engasjerte, men også mystiske unge kvinnen. Etter hvert gikk hun stadig mer inn i seg selv og nektet å spise mer enn de franske barna kunne spise, og det endte med at hun sultet ihjel. La Passion de Simone er bygget som et middelaldersk pasjonsspill, en iscenesettelse av Jesus som går til korsfestelsen. Stykket består av femten stasjoner hvor en solosopran synger til Simone og en skuespiller siterer henne og snakker med hennes stemme.

– Simone Weil beundret Jesus, og på en måte finner du likheter mellom hennes eget liv og Jesus. Hun ofret seg selv og kroppen sin for å hjelpe de svake.

Saariaho forsøker ikke å idealisere filosofen, som hun sier var mest sannsynlig en komplisert og ganske slitsom person. Men historien hennes er eksepsjonell og like aktuell i dag, mener komponisten. Hun anser La Passion de Simone som et av sine aller viktigste verk.

– La Passion de Simone er på mange måter mitt ettermæle som komponist og som menneske. Det stiller spørsmål om hvordan du viser medmenneskelighet gjennom handlingene dine, og hvordan du kan elske andre hvis du ikke elsker deg selv. Det er mer enn ti år siden jeg skrev dette stykket, men det er fortsatt like til stede i livet mitt i dag.

 

Fortsatt en vei å gå. I løpet av karrieren har Saariaho unngått å svare på de store kvinne-spørsmålene, og heller ikke fortalt om hvilke utfordringer hun selv har møtt på som kvinnelig komponist. Men det endret seg for ikke så lenge siden, da hun sa at «alle vet at kvinner må være bedre enn menn for å få samme posisjon» – et sitat hun mener ikke trenger å videre utdypes eller forklares, «det er faktum». I Bergen skal hun delta i diskusjoner og samtaler, blant annet en i regi av Balansekunst – en forening som arbeider for å jevne ut kjønnsforskjellene i musikklivet.

– Som ung komponist møtte jeg mange utfordringer, både som kvinne og som fersk i feltet. Men det var ikke så mange kvinner rundt meg jeg kunne diskutere disse utfordringene med. Etter hvert som jeg begynte å få suksess som komponist og det begynte å gå bra for meg, følte jeg verden rundt meg og holdningene forandret seg. Jeg snakket ikke om disse temaene, fordi jeg tenkte at alt i bunn og grunn handlet om musikken, ikke det faktum at jeg var kvinne, finsk eller venstrehendt, sier hun.

– Men så innså jeg plutselig at jeg hadde tatt helt feil hele tiden. Selv om det skjer noen progressive ting, spesielt i skandinaviske land, møter kvinnelige komponister verden rundt fortsatt mye motstand. Jo mer jeg ble bevisst på disse urettferdighetene, desto mer tenkte jeg at ok, nå er det på tide å snakke om det.

Annonse