Kommentar

Lasse Midttun om The Doors’ profetiske visjoner.

Den britiske pop- og politikkskribenten John Harris kom forrige helg med et hjertesukk i The Guardian: «Imagine there's no Sgt. Pepper – It's all too easy in the age of Trump and May.» Hjertet i artikkelen er at verdiene til The Beatles og motkulturen av 1967 er blitt stanset og etter hvert også reversert av makten i Storbritannia og USA.

I det britiske tilfellet, skriver Harris, trodde kanskje mange at den dundrende pianoakkorden i «A Day in the Life» var et slags sonisk begravelsessignal for det fremmedfiendtlige, tilbakeskuende, grå «Little England».

---

Summer of love

---

Og nå? Ut av Europa og klar for et konservativt brakvalg.

Det er ikke vanskelig å se hvor Harris vil. Det er ikke akkurat «All You Need is Love» eller «Imagine there’s no countries» som står i fokus for tiden. For ikke å snakke om «Imagine no possessions» – de rikestes grådighet synes endeløs.

Nei, drømmen om fred, kjærlighet og blomster slo ikke til. Men det var flere band som var sentrale i 1967, og ett av dem hadde visjoner som allerede da divergerte kraftig fra fred og kjærlighet.

Mange «seriøse» og «modne» kulturskribenter syntes The Doors' tekster var urealistiske og irrelevante

The Doors var ledet av sanger, låtskriver, poet og mystiker Jim Morrison, og det første bandet noensinne omtalt som «gothic rock», allerede i 1967. Favorittbandet til Iggy Pop, Alice Cooper og Patti Smith. Og Morrison var mannen som ønsket å være en torn i kjødet på enhver konservativ anstendighet. I presentasjonsskrivet fra Elektra Records hevdet han å være opptatt av «revolt, uorden og kaos» – inspirert av Arthur Rimbaud og surrealistene.

The Doors’ Amerika er et skremmende sted. Optimismen fra kjærlighetssommeren er ingen steder å finne. Blodet i gatene går til knærne i «Peace Frog» (1970). Og der Stephen Stills’ og Neil Youngs Buffalo Springfield hadde advart om «battle lines being drawn» i «For What It’s Worth», tar admiralsønnen Morrison det helt ut i «Five to One» (1968): «They’ve got the guns, but we got the numbers». Resultatet? «No one here gets out alive».

Og hvis ikke du oppsøker trøbbelet, vil det finne deg: Midt i idyllen i «Riders on the Storm» er det en «Killer on the road».

Hva kan du gjøre? Musikken er et tilfluktssted, påpeker Morrison i «When the Music's Over», men når den er slutt, kan du slå av lyset. Og sende papirene dine til «The House of Detention» – for vennene dine vil være sperret inne der.

Trumps tid, hvor den sterke mann er på moten og hvor The Alt-Right søker stormtropper til å slå ned antifascister i gatene, har brakt Morrisons gotiske visjoner til live. Overraskende? Vel, mange «seriøse» og «modne» kulturskribenter syntes Doors' tekster var urealistiske og irrelevante. Bare ideen om å spille inn «The Alabama Song» fra Brecht og Weills opera Mahagonny: Som om det noensinne skulle bli aktuelt med en slik brutal, frisluppen og ellevill kapitalisme igjen, haha! Ærlig talt: Brecht skrev i operaen satirisk at fattigdom var de fattiges skyld og måtte straffes hardt, hvilken urgammel og passé idé!

Laughing yet?

Jim Morrison pleide å si at han var «The Lizard King», en sjaman, altså en som så gjennom verdens stengsler – jepp, «The Doors» – til sannheten og fremtiden. I den episke «The End» fra 1967 presenterer Morrison en verden på randen av apokalypse, hvor barna er blitt gale, fortapt i en «romersk villmark av smerte», hvor de «frie» i et desperat land er blitt desperate etter en fremmed hånd og hvor midtpartiet av låten munner i et spørsmål til mannen bak rattet: «Driver, where are you taking us?»

Ja, hvor?

Mer fra Kommentar