Annonse

Annonse

00:00 - 26. mai 2017

Ulrik Eriksen: Kinoen er et mulighetsrom

Filmkunstens usikre fremtid lå som en urovekkende sky over årets ellers solfylte filmfestival i Cannes, skriver Ulrik Eriksen.

Kjølig: I Michael Hanekes avmålte familiedrama Happy End hanskes det med følgene av en alvorlig arbeidsulykke i familiebedriften, og ankomsten av et nytt 13-årig familiemedlem, på tilsvarende forretningsmessig vis. Foto: Christian Berger

Den 2300 seter store kinosalen i Cannes brøt ut i omtrent like deler hurrarop og buing da logoen til Netflix dukket opp på lerretet før pressevisningen av Noah Baumbachs nye, mørke og tidvis briljante familiekomedie, The Meyerowitz Stories. For første, og muligens siste, gang hadde Netflix i år to egenproduserte filmer med i Cannes-festivalens hovedprogram. Men piping eller jubel pleier å komme etter en film, og ikke før. Hva fikk journalistene til å reagere?

Etter suksessen med egenproduserte serier har Netflix de siste par årene begynt å fullfinansiere spillefilmer. For en relativt rimelig penge knytter de til seg høyt respekterte filmskapere, som igjen gir selskapet kunstnerisk troverdighet. Å få med filmer i hoved­programmet i Cannes er kroningen av denne satsingen. Mens konkurrenten Amazon lanserer alle produksjonene sine på kino, slipper Netflix titlene rett på nett. Følelsesutbruddene rundt logoen i Cannes handler derfor om noe så eksistensielt som både kinofilmen og ­Cannes-festivalens fremtid.

Er filmkunst best på kino? Kan filmkunsten overleve hvis strømmetjenester overtar for det store lerretet? Og er det sannsynlig at man vil arrangere en feiring av kinofilm som kunst i den formidable skalaen Cannes tilbyr, hvis alle titlene lanseres på smarttelefon umiddelbart etter evenementet?

HER !

Annonse