Annonse
00:00 - 02. juni 2017

I Stalins skygge

 – Spørsmålene Sjostakovitsj stiller, er akkurat de samme som vi stiller i dag, sier dirigent Vasilij Petrenko.

Annonse

Kår en klassiker

En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.

17. verk: Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975): Symfoni nr. 5 (1937)

– Vi fores med løgner, sier Vasilij Petrenko, den russiske sjefdirigenten ved Oslo Filharmoniske orkester.

Han prater om hvordan han kan se samme hendelse på CNN, på russisk tv, på kinesisk tv, på Al-Jazeera – helt ulikt fremstilt.

Hvorfor snakker dirigenten om dette i et intervju om Dmitrij Sjostakovitsjs femte symfoni, et av de tyve utvalgte orkesterverkene som juryen synes alle burde høre?

Fordi Petrenko mener Sjostakovitsj ble offer for en propaganda som også preger samtiden.

– Nå fungerer propagandaen verre enn noensinne, sier han.

 

BLA GJENNOM ALLE VERKENE HER

 

Stalins sexliv. Det var propagandaen fra regimet til Josef Stalin, Sovjetunionens hersker, den 29 år gamle komponisten ble rammet av. Sjostakovitsj nøt stor suksess i 1930-årene, og ved en oppsetning av operaen Lady Macbeth fra Mtsensk i Bolsjojteatret i Moskva i 1936, var Stalin til stede. Det sies at Stalin ble fornærmet av en trombone-glissando i stykket. Petrenko viser med hendene hvordan man spiller dette partiet. Sleiden på trombonen føres frem og tilbake, frem og tilbake – det hele kan gi assosiasjoner til sex, eller coitus, som dirigenten sier.

– Stalin var litt eldre da, og hadde nok hatt noen problematiske netter, så dette traff kanskje hans daværende situasjon, fortsetter Petrenko.

– Reaksjonen hans var nok at stykket var litt vulgært. Men hundene rundt ham, sjalu på suksessen til den unge komponisten, tok umiddelbart tak i det og foret Pravda. Slik ble kampanjen mye styggere.

Pravda var kommunistenes partiavis, hvor Sjostakovitsj etter oppsetningen ble hengt ut. «Forvirring i stedet for musikk» var den første overskriften. Vedvarende agitasjon ledet til at komponisten la den fjerde symfonien på is, og i 1937 urfremførte han den femte symfonien, som ble en ubetinget suksess både hos publikum og regimet.

Første sats begynner dramatisk, fortsetter søkende, før den når et marsjaktig klimaks som gjør det lett å tenke på kommunistene.

Petrenko tror Sjostakovitsj finpusset musikken for å finne en balanse mellom de krypterte beskjedene han ville formidle, og det forenklede budskapet som partiet og samfunnet ville godkjenne.

– Symfonien hadde et helt annet språk, sier Petrenko.

– Det var unikt. Den femte symfonien hadde ingen røtter.

 

Hvis svertekampanjen aldri var blitt organisert, ville sann­synligvis hele produksjonen hans vært veldig anner­ledes.

Vasilij Petrenko

Forandringen. Før den femte symfonien ville Sjostakovitsj si alt om verden, som den østerrikske komponisten Gustav Mahler, ifølge Petrenko.

– Musikken hadde kompleksitet, ærlighet og ultraekstreme følelser – men fra den femte symfonien konsentrerte han seg om få emner, heller enn å skildre alt.

Dette påvirket også samtidens sovjetiske komponister.

– Hvis svertekampanjen aldri var blitt organisert, ville sannsynligvis hele arven og produksjonen hans vært veldig annerledes, også for andre komponister i Sovjet, sier Petrenko.

– Før nummer fem var han veldig åpen og oppriktig i nesten alt han skrev. Den fjerde symfonien og Lady Macbeth fra Mtsensk er innovative. Der prøvde han nye effekter, nye sjangere, nye følelser i musikken. Men etter kampanjen mot musikken hans, begrenset han seg, helt til de sene symfoniene, som den 14. og 15., som er mørke og dramatiske, og igjen oppriktige.

– Han ble tvunget til film- og sirkusmusikk i noen år på grunn av kampanjen mot seg. Men samtidig ville han skrive mesterstykker – og han lyktes.

Sjostakovitsj komponerte uten instrumenter, i sinnet, sier Petrenko.

– Han forestilte seg satser og hele symfonier – og så skrev han dem ned. Det er et kjent bilde av ham ved pianoet, men han ble forbannet av det, for han skrev aldri ved pianoet. Han skrev ved bordet.

 

Kåringen

Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.

Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.

Les alle tekstene på morgenbladet.no

Visuelle symfonier. Petrenko har dirigert den femte symfonien så mange ganger at han ikke kan huske tallet. Den siste satsen er kanskje mest omdiskutert. Ender den med triumf eller satire?

– Stykket skildrer kamp, men også en overdådig prakt mot slutten. Det korresponderte med hva folk syntes om landet. Men er triumfen ekte eller falsk? Slik var det for mange. Folk ble sendt til Sibir, de ble drept, triumfen de så var falsk, og derfor ble stykket en umiddelbar suksess.

Petrenko er igjen opptatt av konteksten symfonien ble skrevet i.

– I Russland husker alle denne historien fortsatt. Men i Vesten har de fleste ingen aning. De hører åpningen på stykket og tenker «fantastisk!».

Han nynner åpningen og dirigerer med armene.

– Men fordi jeg kjenner bakgrunnen, og vokste opp i Leningrad (byen hvor Sjostakovitsj kom fra, som nå heter St. Petersburg, red. anm.), så hører jeg den veldig udefinerbare ånden til byen: Det er noe i blodet ditt, under huden din, noe med arkitekturen, været, de hvite nettene. For meg er Sjostakovitsj veldig visuell. Jeg kan se for meg gatene i Leningrad i 1905, eller i den 12. symfonien ser jeg for meg den revolusjonære perioden, med Vinterpalasset, Den røde plass, spørsmålet om Lenin var ond eller ikke.

Noen ganger blir det sterkt, sier Petrenko. Han lukker øynene.

– Du ser ting og tenker på skjebnen din, skjebnen til landet ditt, du blir trist på grunn av det.

Er Sjostakovitsj også relevant i dag?

– Veldig. Spørsmålene han stilte, er akkurat de samme som vi stiller i dag. Forholdet mellom innbyggeren og staten er et evig spørsmål.

 

Tidligere i serien: 

Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)

Mozarts symfoni nr. 40 (1788)

Joseph Haydns Skapelsen (1798)

Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)

Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)

Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)

Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)

Anton Bruckner: Symfoni nr. 7  (1882 )

Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)

Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)

Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909) 

 Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)

 Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)

 Igor Stravinskij: Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)

Jean Sibelius: Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)

Alban Berg: Fiolinkonsert (Til minne om en engel) (1935)

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Bli abonnent
Annonse

Les om hvordan vi behandler dine personopplysninger

Vi anbefaler deg å lese personvernerklæringen og sette deg inn i hvordan vi behandler dine opplysninger. Den vil gi deg bedre oversikt over og kontroll på hva som brukes og lagres av dine persondata. Du finner all informasjon her.