Annonse
00:00 - 26. mai 2017

En tøffing

FRA ARKIVET: Vi kunne trengt Jan Werner Danielsen i dagens debatt om sortering av barn.

Kunstnerisk leder: Da Jan Werner Danielsen var kunstnerisk leder for Dissimilis, fikk han besøk av Philip Willoch Syse som fikk teste trommesettet. Foto: Jan Petter Lynau / VG / NTB Scanpix
Annonse

Romjulsgave fra Morgenbladet: Hver dag åpner vi en artikkel fra året som har gått, som vi mener er verdt å lese, enten på nytt eller for første gang. Et par unge filosofer gjorde seg i vår bemerket med forslag om å sortere bort barn som ikke vil få «fullverdige liv». Debatten fikk Ando Woltmann til å savne den hjertevarme sangeren og Dissimilis-lederen Jan Werner Danielsen.

Lenge før jeg fikk nær befatning med Downs syndrom, ble det hengt opp et utklipp på korktavlen i gangen. En taggete dobbeltside fra Aftenposten med et foto av noen glade ansikter. Nord-Odalens store sønn og riksdiva, Jan Werner Danielsen, var blitt kunstnerisk leder for gruppen Dissimilis og skapte overskrifter med forestillingen Er du helt mongo, eller? Ramaskriket til tross, en av musikerne kunne forsikre leserne om at tittelen var helt ok. Med ordene «Werner er en tøffing, han» sa han det meste.

Det var ikke godt å si hvem som trengte dette mest. Jan Werners flotte smil stoppet knapt ved ørene. Kanskje han kjente igjen litt av sin egen kamp mot ytre og indre demoner i sine nye kollegers streben etter respekt? Dette var jo en del av befolkningen som ikke mange år tidligere ble stuet bort i kjellere, «sendt på landet» eller, i verste fall, til gasskamrene. Jan Werner ga ikke bare Dissimilis en eim av glamour, han ga dem, gjennom å by på seg selv, en nyfunnen selvtillit. Han ga dem menneskeverd.

 

Triumf! Da Danielsen gjestet det populære tv-programmet Åpen Post, var han tydelig ukomfortabel med de nærgående spørsmålene om Dissimilis og homoryktene som ustanselig omsvermet hans person. Først da han grep mikrofonen og klasket til med en nakkehårsreisende versjon av Dios hardrock-klassiker «Holy ­Diver», skjønte man hvilke evner mannen besatt. Bak øynene til programleder og tidligere kristenrock-vokalist Bård Tufte Johansen var det som om en sikring røk. Jeg kan huske å stå ­jublende foran tjukkskjermen. Hvilken triumf!

Nei, Werner var nok ikke skåret ut til å bli samfunnsdebattant eller medietrent talkshow-gjest (hvem var vel dét i 1999?), han var i besittelse av noe langt større. En sjelden evne til å kommunisere på et slags høyere plan gjennom musikken. En formidler av disse tynne, usynlige trådene av ren nestekjærlighet som ikke kan forklares med iskald fornuft, men som likevel kjennes så varmt i hjertet. Få mennesker har denne gaven, men Jan Werner var av verdensformat.

 

Enkelte vil kanskje hevde at livet hans hverken var spesielt lykkelig eller det noen debattanter nå definerer som fullverdig.

Fullverdige liv. Han døde i 2006, bare 30 år gammel. Enkelte vil kanskje hevde at livet hans hverken var spesielt lykkelig eller det noen debattanter nå definerer som fullverdig. Som veldig mange kunstnere slet han seg opp på scenen eller inn i platestudioet.

Jeg liker å tenke at det er disse menneskene – skoletaperne, rusmisbrukerne, de keivhendte, de mistilpassede avvikerne, ja, selv noen rødhårede utskudd med briller, som bringer ekstra dimensjoner inn i livene våre gjennom kunsten sin. Som bringer verden fremover.

Den pågående Downs-debatten er så langt preget av en isklar logikk servert av blekhudede teknokrater og mediekommentatorer som kun makter å snakke om – ikke med. Deres ord låter umusikalsk, blottet for takt og tone. De når ikke frem til meg. Kanskje føler man seg bare ubehagelig maktesløs i dragsuget av en samfunnsutvikling som bærer forferdelig galt av sted, mot et mer sjelløst sted. Jeg tar meg i hvert fall stadig oftere i å savne å ha en tøffing på laget.

Mørket trenger seg på. Det siger nedover pannen og lager en dyp, dyp rynke. Jeg stikker hodet inn døren og ser til den lille pjokken med de skjeve øynene som ligger der i mørket. Snorkingen har glidd over i en form for visling. I mine ører er det den vakreste musikken som finnes.

«Hva om vi gir bort noen godsaker i romjula?» sa sjefen. «Alle skriver et personlig innsalg som vi sender ut. Så blir det personlig for leseren, og dere får alle spredt en sak, slik dere maser om hele året.»

Som sagt, så nesten gjort. Alle syntes det var kleint å selge sine egne saker, men etter en tre-fire purringer kom det inn noen. «Så får vi legge inn en sånn lenke til bestilling nederst, selv om ingen klikker på den når de allerede har fått gratis», sa sjefen.

Så her er den lenken, da, med førti prosent rabatt.

Annonse

Sommerkampanje med 50% rabatt på abonnement. Trykk her for bestilling.