00:00 - 05. mai 2017

En handels­reisendes kjød

Revolusjon og stormforelskelse er to sider av samme sak i den finstemte tunisiske debutfilmen Min arabiske vår.

Oppvåkning på stranden: Den motvillige bilselgeren Hedi våkner til liv da han møter aktivitetslederen Rym. Foto: Arthaus

Vi kan alle kjenne en dose eksistensiell angst om vi skulle driste oss til å løfte blikket et øyeblikk og skue inn i vår egen fremtid. Hvis ikke klimakrisen eller boliglånsrenten får pulsen opp, er det bare å begynne å tenke på vårt uunngåelige endelikt. Se, der er et tema som man skal være komatøst neddopet, eller ignorant forsonet med egne valg, for ikke å bli svimmel av. Hvordan skal jeg best bruke de få dagene jeg har her på jorden?

Å selge biler fremstår i populærkulturen sjelden som en tilfredsstillende oppskrift. Men det som virkelig får det til å svimle for den lett deprimerte bilselgeren Hedi i tunisiske Min arabiske vår, er ikke de mange beske formaningene fra sjefen om å falby flere kjøretøyer. Da er morens neglisjerende forakt for sønnens ønsker i de pågående bryllupsforberedelsene, eller det forhåpningsfulle smilet til hans forlovede (som han vet han vil skuffe), et bedre sted å lete.

Muligens er det like fullt synet av en stor gravlund i strandbyen Mahdia som virkelig får grunnen til å gynge under Hedi. Han er blitt sendt til feriestedet av sjefen i et desperat forsøk på å selge flere varebiler i distriktene. Å legge igjen salgskatalogen hos innkjøpssjefen er imidlertid hans aller mest aggressive salgsteknikk. Snart ligger den handelsreisende på stranden med en bok over ansiktet.

Annonse