Annonse
00:00 - 26. mai 2017

Aksel Kielland om Twin Peaks

Hvis det er én ting verden har å lære av David Lynch, er det kunsten å vedlikeholde mystikk, skriver Aksel Kielland.

Med Twin Peaks til Cannes: David Lynch på den røde løperen, Palais des Festivals 25. mai. Foto: Matthias Nareyek/Getty Images
Annonse

Vi lever i tilbakekomstenes tid, en tid da populærkulturen er besatt av å gjenopplive og gjenoppleve, og hjemsøker seg selv med faksimiler av erfaringer den knapt har rukket å fordøye. Fortiden er en bumerang som venter på å bli kastet, og når den kommer susende tilbake er den større, dyrere og mer polert enn før – men også mindre mystisk, mindre fascinerende, mindre gjenstridig. Eller sagt på en annen måte: Vi lever i en tid hvor evnen å la ting ligge tilsynelatende er en tapt kunst. Og intet sted kommer denne rastløse nostalgiske impulsen tydeligere til uttrykk enn i underholdningsindustriens arbeid med å resirkulere og utvide alt som har tålt tidens tann, og omsette det i lettfordøyelige kulturprodukter som markedsføres mot et publikum som er desperate etter å kjøpe tilbake sine gamle følelser.

Star Wars er det klassiske eksemplet på denne hangen til å behandle minner som oppussingsobjekter, og i en verden der Star Wars representerer selve hovedstrømningen i kulturen, kan selv en kompromissløs avantgardist som David Lynch lokkes tilbake til gamle jaktmarker. Og dermed befinner vi oss nå i den lett absurde situasjon at vi som kultur, samfunn og tv-tittende fellesskap må forholde oss til et nytt kapittel av Twin Peaks.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse