Annonse

Annonse

00:00 - 26. mai 2017

Aksel Kielland om Twin Peaks

Hvis det er én ting verden har å lære av David Lynch, er det kunsten å vedlikeholde mystikk, skriver Aksel Kielland.

Med Twin Peaks til Cannes: David Lynch på den røde løperen, Palais des Festivals 25. mai. Foto: Matthias Nareyek/Getty Images

Vi lever i tilbakekomstenes tid, en tid da populærkulturen er besatt av å gjenopplive og gjenoppleve, og hjemsøker seg selv med faksimiler av erfaringer den knapt har rukket å fordøye. Fortiden er en bumerang som venter på å bli kastet, og når den kommer susende tilbake er den større, dyrere og mer polert enn før – men også mindre mystisk, mindre fascinerende, mindre gjenstridig. Eller sagt på en annen måte: Vi lever i en tid hvor evnen å la ting ligge tilsynelatende er en tapt kunst. Og intet sted kommer denne rastløse nostalgiske impulsen tydeligere til uttrykk enn i underholdningsindustriens arbeid med å resirkulere og utvide alt som har tålt tidens tann, og omsette det i lettfordøyelige kulturprodukter som markedsføres mot et publikum som er desperate etter å kjøpe tilbake sine gamle følelser.

 

Star Wars er det klassiske eksemplet på denne hangen til å behandle minner som oppussingsobjekter, og i en verden der Star Wars representerer selve hovedstrømningen i kulturen, kan selv en kompromissløs avantgardist som David Lynch lokkes tilbake til gamle jaktmarker. Og dermed befinner vi oss nå i den lett absurde situasjon at vi som kultur, samfunn og tv-tittende fellesskap må forholde oss til et nytt kapittel av Twin Peaks.

Annonse