I en støvete park blant antikke ruiner står to menn og gjør yogalignende øvelser. Den ene balanserer på ett ben, den andre har en arm strukket i været, og lener seg mot en søyle, med fingrene festet rundt et ornament. Iblant inntar de forvridde stillinger på marken, eller setter seg mot hverandre i en øm og stilisert omfavnelse – til fascinasjon og forskrekkelse for en skoleklasse som sjangler fnisende forbi. De to utstråler nær absolutt ro og konsentrasjon, mens de hermer positurene til antikkens greske statuer.
Den tysk-libanesiske duoen Prinz Gholam deltar på årets Documenta i Athen, og som scene har de valgt seg oldtidens agora like nedenfor Akropolishøyden – det atenske demokratiets viktigste møteplass. Performancen varer i to timer, og på den tiden rekker jeg å utforske ruiner og enger med vaiende valmuer, spise lunsjpakken min på en benk med spektakulær utsikt til Parthenon-templet, men også å gå tilbake flere ganger for å studere den tause pantomimen, med sin melankolske kroppsliggjøring av fortidens sivilisasjon.
