Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Rock&roll-geografi

Mannen som var Jumpin’ Jack Flash – den perfekte guide til en underverden som ikke lenger finnes.

Soho-legende: David Litvinoffs univers rommet både Londons hardkokte underverden og et dekadent rocke-aristokrati. Foto: Philip Levy

All musikk springer ut fra en tid og et sted. Miljøer med egne rollelister og fysiske betingelser. Tidspunkter da alt klaffer og magi oppstår. I London er Soho, et lite område sør for Oxford Street, arnestedet for moderne britisk jazz, skiffle og rock&roll, ja, selveste Ziggy Stardusts hjem på planeten jorden. Her rumlet lyden av det falmende imperiets fremtid fra konsertscener, nattklubber, kafeer og platestudioer. Den blandet seg med støyen fra strippeklubbenes innpiskere, spillehaller, prostituerte og tutende, svarte drosjer.

«Soho forsvinner», advarte det lokale beboermagasinet Soho Clarion allerede i 1973. I en del av London der man har snakket om gentrifisering siden 1600-tallet, er strøkets usedelige karakter de siste 45 årene langsomt visket ut og erstattet av dyre restauranter, designbyråer og kjedebutikker. Langs Berwick Street klamrer noen få av stedets berømte platebutikker seg fast. Det er nok først og fremst fantasien som farger inntrykkene man tar inn på en gåtur gjennom de trange gatene i dag.

 

Som det meste annet i Litvinoffs liv, er det hele uklart som en tåkete natt langs Themsen.

Spøkelset i maskinen. I en bokhandel på Charing Cross Road finner fantasien påfyll. På et bokomslag lener en værbitt kis seg over et sykkelstyre, ulastelig antrukket i dressjakke og slips. Med en blomst stikkende ut av knappehullet og tydelige arr i begge munnviker.

Jumpin’ Jack Flash – David Litvinoff and the Rock’n’Roll Underworld (Vintage) duker for påskekrim og tidsreise i ett. Forfatter Keiron Pim har gjort en fabelaktig journalistisk jobb med å vekke til live en død og begravet spøkelseshistorie fra Londons prime time, årene 1950–1975, da byen svingte på sitt mest frenetiske.

Legenden om David Litvinoff er selve inkarnasjonen av den motkulturelle bevegelsen som oppsto i England etter krigen. En jødisk, homoseksuell narkoman som vokste opp i ruinene etter Hitlers blitzkrig, og som gikk livets harde skole i gatene i Øst-London uten noen gang å passe inn. Sjarlatanen som satte sitt tydelige preg fra Sohos gater og bakrom via gangsterdrevne kasinoer i Knightsbridge til det kunstneriske Chelsea set – en verden av banditter, gallerister, døgenikter, kunstere, antikkhandlere og rockestjerner.

Litvinoff iscenesatte seg som en levende performance, en bohem som snakket seg rundt i et edderkoppnett av mektige venner og fiender. Arrene i munnvikene tok de psykopatiske gangster-tvillingene The Krays æren for. Ifølge en vandrehistorie skal udåden ha skjedd med sverd. Som det meste annet i Litvinoffs liv er det hele uklart som en tåkete natt langs Themsen. Han gjorde sitt beste for å bli glemt, men noen håndfaste bevis finnes fremdeles.

 

Alt skal vekk. I 1954 står han modell for britisk kunsts bad boy, Lucian Freud, og han er også å finne som konsulent på rulleteksten til filmen Performance (1970) med Mick Jagger i en av hovedrollene. Filmen forener hele hans univers, fra en hardkokt og ultravoldelig underverden til et dekadent rocke-aristokrati. Stones, Eric Clapton og Marianne Faith­full tilhørte alle omgangskretsen, det samme gjorde den innflytelsesrike galleristen Robert Fraser.

Jumpin’ Jack Flash (tittelen viser til en Rolling Stones-låt som Litvinoff hevdet var skrevet om ham) er ikke bare skildringen av en falmet legende med uimotståelig karisma og innflytelse, den er like mye en fantastisk epokeskildring fra en by og et miljø som ble oppfattet som musikkens episentrum. Like voldelig og destruktiv som den var kreativ og nyskapende.

Soho fortsetter å forsvinne. Tøyen forsvinner. Grünerløkka forsvinner. Bygården min forsvinner. Jeg gjentar flere av disse frasene ukentlig uten egentlig å tenke meg om. Hva er det jeg egentlig savner? Er det noe historien om David Litvinoff forteller oss, er det at ingen ting er som de en gang var. Det er heller ikke meningen.

Annonse