Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Ni sangfugler i hånden

Den nye operasjefen vil ha større gjennomtrekk av sangere. Hva betyr det for kvaliteten?

Samklang: I 2015-versjonen av Tryllefløyten på Operaen sang den fast ansatte solisten, Marius Roth Christensen, i harmoni med gjestesopran, Mari Eriksmoen, får hun fløy videre til Zürich og Berlin. Foto: Erik Berg

Denne uken har det stormet rundt påtroppende operasjef Annilese Miskimmon, som ønsker mer fleksible kontrakter når det skal ansettes nye solister ved Den norske opera. De ni fast ansatte solistene reagerer sterkt mot det de oppfatter som bruk- og kastkultur, og har bedt kulturministeren kreve forutsigbarhet for det faste ensemblet. Også politikere fra Ap og KrF har utfordret ministeren til å redegjøre for sitt syn på midlertidighet.

Men utover det arbeidspolitiske, hva står egentlig på spill? Hva betyr sangernes arbeidsforhold for den kunstneriske kvaliteten og fremtiden for norsk opera?

– Vi er nå ved et vannskille, sier Bjørn Simensen, som var operasjef frem til 2009:

– Skal publikum høre og oppleve at vår opera er norsk, eller skal den være «internasjonal» – med pregløse forestillinger som like gjerne kunne vært spilt i det største av alle land, utlandet?

Selv gikk han hardt ut mot faste ansettelser da han var operasjef i 1995, men ble den gangen «snakket til rette» av Lise Fjeldstad i en tv-debatt, og endret kurs. Han mener det beste er en tredeling: Faste stillinger, åremålskontrakter, og forestillingskontrakter.

– Sangsolistene har også justert seg nå – før ville de bare ha faste stillinger, som på sytti- og halve åttitallet da Operaen hadde omtrent tretti faste stillinger. Det førte til at en hel generasjon norske sangere gikk tapt for Operaen, fordi det ikke var plass til frilansere.

 

DETTE ER SAKEN

  • Den nye operasjefen, Annilese Miskimmon, tiltrer 1. august.
  • I dag utgjør sangsolistene 9 av totalt 650 ansatte ved Den norske Opera og Ballett. Dette antallet er en midlertidig dispensasjon fra målet om å ha 15 faste solister.
  • Ellers i Europa baserer mange operahus seg utelukkende på frilansere, som i Helsinki, eller kontrakter av varierende lengde, som i København. Stockholm har 14 fast ansatte og 10 med årskontrakt.

Norske verk. Miskimmon har gitt uttrykk for at hun ønsker samarbeid med norske komponister, og har vært i møte med dem. Hva betyr organisasjonsforholdene for dem? Leder Jørgen Karlstrøm i Norsk Komponistforening setter pris på at Miskimmon ønsker å invitere komponister inn for å skrive for det faste ensemblet.

– Men da må det også finnes et fast ensemble som komponistene kan være i dialog med og skrive sine verk for. Denne kontakten kan gjøre stor kunstnerisk forskjell.

Karlstrøm nevner historiske eksempler som Papageno i Tryllefløyten av Mozart, skrevet til Emanuel Schikaneder, men også nye norske tilfeller, som at roller i Den fjerde nattevakt av Gisle Kverndokk ble skrevet spesielt til Hege Høyseter, Ketil Hugaas, Nils Harald Sødal og Toril Karlsen.

– Argumentet om fleksibilitet trenger ikke alltid veie tyngst, vi ser at faste stillinger i musikkfeltet kan være et musikalsk gode: Oslofilharmonien har nådd et meget høyt nivå med faste ansettelser over mange år.

Han oppfatter de kunstneriske argumentene som «litt på siden» og mener dette handler om «en megatrend der det går mot flere midlertidige ansettelser».

– Dette har et kulturpolitisk perspektiv: Vi har bare ett permanent operamiljø på dette nivået, og da må vi være villig til å betale for det.

 

Det viktige fra en komponists ståsted er muligheten til å hente inn spesielle utøvere.

Henrik Hellstenius

Frihet og kontinuitet. – Alle komponister er ikke like, sier komponist Henrik Hellstenius.

– Det meste som lages av operaer i dag, er neo-klassiske verk for tradisjonelle stemmer, men jeg synes noen av de mest interessante operaene bruker stemmeteknikker som ligger utenfor det en allround-sanger kan. I min opera Ophelias: Death by Water Singing må for eksempel den mannlige sangeren beherske en ganske ekstrem falsett. Jeg bruker også teknikker fra pop og soul, belting, og mer støylyder man kan lage med munnen.

Hellstenius understreker at flere av Operaens faste sangere har gjort mye samtidsopera med stort hell. Selv har ikke Hellstenius skrevet noe for Den norske opera, men for uavhengige kompanier med frilansere.

– Det viktige fra en komponists ståsted er muligheten til å hente inn spesielle utøvere. Jeg kan ikke si hvorvidt faste ansettelser hindrer det, men det kan kanskje bli et problem om man blir for opptatt av allround-sangere som skal kunne litt av alt, og det skal sette betingelser for hva en komponist kan skrive.

– Men hva tenker du om betydningen av et profesjonelt miljø for norsk som operaspråk?

– Det er kjempeviktig, men jeg ikke noe engstelig for det – vi har så mange gode norske frilansere. I seg selv ser jeg ikke helt problemet med åremålsstillinger, det er jo mer og mer vanlig i kunstlivet – jeg sitter selv som professor på Musikkhøgskolen i åremål, og kan være her i tolv år. Men jeg tror på lengre åremålsstillinger, der folk er i et hus over tid og bygger kompetanse.

Selv sier Miskimmon til Morgenbladet at hun er en av de få operasjefene som faktisk mener ensemblet er viktig.

– Jeg var en av bare to søkere på jobben som sa de ville beholde et fast ensemble i det hele tatt. Jeg gjorde det klart at ensemblet er vitalt for huset, men fungerer best med kontrakter som gir et element av fleksibilitet, sier hun.

 

Press. Leder Mette Bjærang Pedersen i Norsk Operasangerforbund mener at Operaen har all den fleksibiliteten den trenger, siden spesialistene kan leies inn ved siden av de faste.

– Operaen og fagforeningen har en særavtale som gir dem mulighet til å benytte så mange de vil på åremål. Vi mener den eksisterende modellen med en liten kjerne av faste solister er det beste for å bevare fagmiljøet.

Da Pedersen selv gjorde sine første oppdrag som frilanser ved Operaen, var hun glad for det faste ensemblet, forteller hun.

– Som frilanser kan man vegre seg for å si fra om man blir presset av en regissør eller dirigent, om det er av seksuell art eller med hensyn til arbeidstid. Den tryggheten man har med det faste ensemblet er viktig for fagmiljøet, at det finnes noen du kan snakke med og spørre. Og jo tryggere du er på dem du har rundt deg på scenen, jo lettere er det å yte sitt beste.

 

Trengsel. Miskimmon mener på sin side at det nye systemet vil gi en enda større gruppe av solister som kan være mentorer.

– Det har ingenting med kontraktsformen å gjøre. Faktisk blokkerer faste ansettelser for kunnskapsoverlevering, fordi operasjefen må bruke faste sangere i de små rollene som burde gå til yngre nykommere.

– Jeg ser at Den norske opera må tilby utviklingsmuligheter til alle landets sangere. Derfor er det ikke rettferdig at en liten gruppe fulltidsansatte får alle ressursene i flere tiår – nå presses mange av våre beste talenter utenlands, sier Miskimmon.

Annonse