00:00 - 07. april 2017

Mot og misantropi

Ensemblet Aksiom minner oss om lyden i musikken. Det er viktig og interessant.

Klangens kvalitet: Vi ser en interessant vending tilbake til lyden; klangens kvalitet og hvordan musikken faktisk klinger står igjen i sentrum for deres interesse, skriver vår anmelder om ensemblet Aksioms nye innspilling. Foto: Aksiom

Det er lett å si at dagens samtidsmusikkscene er mangfoldig og nærmest umulig å definere. Ulike sjangre flyter over i hverandre, og begrepet «kunstmusikk» får et stadig videre omfang. For en del klassisk skolerte komponister har oppløsningen av den strenge samtidsmusikken bestått i å sprenge rammen for det spesifikt musikalske. Arbeidet har heller gått i retning av konsept- og installasjonskunst – med alt fra subtile nyanseringer til støyende kaos som resultat.

Samtidig er dette en forenklet fremstilling. Riktignok har radikale forsøk gjort feltet fragmentert og uoversiktlig. Men i et lengre perspektiv vil både komponister og publikum bevare sansen for hva det musikalske går ut på. Blant de yngste komponistene ser vi nå en interessant vending tilbake til lyden; klangens kvalitet og hvordan musikken faktisk klinger står igjen i sentrum for deres interesse. Platen til Ensemble NeoN, som vant Spellemannpris, er ett eksempel, enda tydeligere blir det med det noe yngre ensemblet Aksiom. Deres platedebut inneholder sterke verk av Johan Svensson, Lisa Streich, Øyvind Mæland og Martin Rane Bauck. Alle kan sies å reetablere arbeidet med klangen som kunstnerisk rettesnor.

 

Annonse