Annonse
00:00 - 07. april 2017

Jon Refsdal Moe om R. Kelly

R. Kelly kunne laget USAs nye nasjonalsang, skriver Jon Refsdal Moe.

Crooner: R. Kelly fylte 50 år 8. januar. Foto: Tim Mosenfelder/WireImage/Gettty Images
Annonse

I serien musikalske jubileer som verden neglisjerer er vi kommet til R. Kelly, som fylte 50 år 8. januar. Den geniale R&B-crooneren, født i Chicago som Robert Sylvester Kelly, ble for få år siden utsatt for en massiv hype da en ny generasjon oppdaget at hans luftfylte vibrato og eksplisitte metaforer (let me take my key and stick it in your ignition) kunne brukes til å bekjempe ironien alle unge sliter med, og som de må overvinne for å bli voksne.

Entusiasmen falt til jorden med et brak i 2013, da det dukket opp anklager som tilsa at Kellys overseksualiserte univers hadde reell forankring, at han hadde saumfart gospelklasser og fastfoodsjapper etter småjenter han tok med seg i studio for å ha gruppesex med. Siden har han ligget lavt. Var det mulig å høre på R. Kelly etter dette? Er det mulig å lese Handke etter Srebrenica? Hamsun etter Auschwitz? For mange er det ikke det. Men det er lov å minnes deres største øyeblikk, som i Kellys tilfelle er en 14 år gammel remix, en kopi som overvant originalen.

Første gang jeg hørte den, var jeg ute og løp. Jeg hadde liten radio i lomma, for iphone fantes ikke og minidisc hadde jeg ikke råd til, og jeg var på vei gjennom Frognerparken. Det var kaldt og klart, håret klistret seg til pannen, og jeg snurret på fm-hjulet for å finne noe til å gå i takt med pusten. Så hørte jeg den: Bounce bounce bounce bounce bounce. Jeg skjønte ikke hva det var. Jeg skjønte ikke hvem det var, og det hørtes ikke ut som noe jeg hadde hørt før.

ALLEREDE ABONNENT?
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse