Annonse

Annonse

12:37 - 11. april 2017

Finne-sæ-sjæl-poesi

Du må lenger ut på landet hvis du tror du skal finne ro og fred.

I stuene i den vesle gårdsbygningen Anders (Anders Baasmo Christiansen) har slått seg til, henger broderte naturidyller på veggene og presenterer en versjon av omgivelsene som riktignok aldri manifesterer seg i Anders’ virkelige liv. Her sammen med onkel Bjarne (Bjarne Syversen) Foto: Mer Film

Anmeldelse

Hoggeren
Regi: Jorunn Myklebust Syversen
1 time og 22 minutter
Norge, 2017

Om kulturkræsj ikke hadde vært et så klisjé-belastet ord, kunne det vært fristende å bruke det innledningsvis om Jorunn Myklebust Syversens genistrek av en spillefilmdebut, Hoggeren. I og med at filmens hovedperson, Anders, er en bygutt som forsøker å «komme litt i orden» på familiens gamle gårdsplass i fjellene over Gol et sted, uten særlig hell. Men siden filmen selv er så full av kløktige observasjoner om hvordan by og land ikke går hand i hand, får man forsøke å finne frem bedre ord i anmeldelsen også.

 

Arme sjel. At det ligger en eller flere tragiske hendelser i Anders’ fortid blir etterhvert etablert. Men det er likevel hans manglende know-how om å brenne bål, hogge trær, eller kommunisere med familien han har hatt lite kontakt med på et par tiår som gjør ham til en skadeskutt rollefigur man har mer eller mindre vondt av gjennom hele filmen. At Anders selv bærer på en forfatterspire i magen og har gitt ut én diktsamling, gjør at hans manglende evne til å finne de riktige ordene blir enda mer smertefull. For i familiens øyne kan bare Anders ikke si eller gjøre noe riktig, hverken dele ut komplimenter om tantens mat, forklare hva han holder på med med øksa oppi skauen, eller hvilke fremtidsplaner han har.

Mest smertefullt og samtidig mest humoristisk er scenene hvor Anders ydmykes av sin munnrappe onkel som aldri lar seg målbinde. I sin Espen Askeladden-aktighet er onkelen inkarnasjonen av alt man bør være på bygda: hendig, selvstendig, resolutt og driftig. Nevøen på oppunder førr er alt annet - i alle fall i onkelens øyne, som kun ser en tapt sjel som forskanser seg med øks i skogen og nok bør reddes fra seg selv. Familiens snevre oppfatninger om hva Anders bør gjøre, bør si og bør tenke blir fort som en tvangstrøye. At de ikke tillater ham å rydde seg litt plass – både fysisk og psykisk – blir tydelig i hvordan de hundser ham, driver etter ham, nekter å la ham slippe unna. Kanskje er det velment, men det er åpenbart ikke konstruktivt. I et lite tilløp til protest forsøker Anders å sette onkelen på plass med å si at han er inneforstått med at det ikke er rom for å oppføre seg annerledes på bygda. Men onkelen fyrer tilbake at man trenger ikke gjøre som alle andre, så lenge man oppfører seg som folk. I denne erke-norske ytringen ligger dommen som er felt over Anders før han i det hele tatt har rukket å etablere seg – han oppfører seg ikke som folk. Kan man begå en større synd (på bygda)?

 

Filmens fintfølende bruk av humor gjør seg gjeldende også på lydsporet som er fullt av ironiske kommentarer.

Varsku her. Hoggeren hever seg elegant over å simplifisere det som kunne blitt et ganske likefremt narrativ om en fortapt urban sjel som forsøker å finne sæ sjæl i skogen. I stedet presenteres publikum for bilder på Anders’ psyke som står i spenn mot hverandre med like stor kraft som kontinentalplater, og man venter etterhvert bare på at ild og lava skal strømme ut. I stuene i den vesle gårdsbygningen Anders har slått seg til, henger broderte naturidyller på veggene og presenterer en versjon av omgivelsene som riktignok aldri manifesterer seg i Anders’ virkelige liv. Bildene inntar dog en annen rolle i mareritt-aktige sekvenser som hjemsøker Anders og forteller noe om hva han er tynget med, eventuelt hvor han selv kommer til å ende opp. Disse marerittene er små, visuelle eksplosjoner i en film som ellers er dominert av skogseksteriører og tømmerinteriører – og fungerer godt som avstikkere inn i Anders’ mørke sjeledyp. En fascinerende scene plasserer Anders sammen med sin fetters virile sønn på en bar i Gol. Scenen refererer til Syversens videoverk fra 2010, Der dunkle mensch, der en danser i et fjær-kostyme beveger seg hypnotiserende dyrisk og aggressivt til technotrance-musikk. I Hoggeren er Anders en enslig trollbundet publikummer til den korte danseoppføringen, og den utagerende sekvensen trigger ham selv til å teste grenser i en dyster sluttscene.

Filmens fintfølende bruk av humor gjør seg gjeldende også på lydsporet som er fullt av ironiske kommentarer. Første gang vi ser Anders - mørkkledd, svett og i full gang med øksa - er det heavy metal som drønner ut i kinosalen. Men regissøren bryter brått publikums forventning om at denne musikken har noen egentlig plass i hovedpersonen faktiske liv, ved å la ham kjøre rundt i en bil som alltid har Enigma på full guffe. Disse dirrende motsetningene, mellom publikums og rollefigurenes syn på Anders kolliderer hele tiden med hovedfigurens egne handlinger, og gjør Hoggeren til et imponerende vellykket flettverk av fordommer og nyanser, humor, estetiske referanser og sosiokulturelle koder.

Annonse