Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

En djevel iblant oss

Rappens fremste kristne moralist er kanskje fordømt, men friere enn noensinne.

Utblåsning: På årets album spiller Kendrick Lamar ut aggresjon, frykt og forvirring mer direkte enn tidligere, samtidig virker platen mer gledesbetont. Foto: Christopher Polk / Getty Images

Anmeldelse

Kendrick Lamar

DAMN.

Aftermath/Interscope 2017

I Flannery O’Connors novelle «A Good Man is Hard to Find» er en familie på fem – en bestemor, to foreldre og to små barn – på vei til Florida i bil. Der møter de en rømt straffange, The Misfit, som relativt kjapt ekspederer dem alle, bestemoren til slutt. Novellen avsluttes med The Misfits dom over bestemoren: «She would of been a good woman, if it had been somebody there to shoot her every minute of her life.»

Stort mørkere vidd enn dette – en kunne kanskje vært et godt menneske om det bare var noen der som kunne skyte en hvert bidige øyeblikk – er det vanskelig å finne i den nyere kulturhistorien. Men det skal han ha, Kendrick Lamar nærmer seg i det minste O’Connors metafysiske svartsyn.

Det siste albumet hans, Damn., åpner med en eiendommelig fabel der artisten bestemmer seg for å hjelpe en blind kvinne som tilsynelatende leter etter noe hun har mistet på fortauet, bare for å oppleve at hun plaffer ham ned og dreper ham: «Oh yes, you have lost something. You’ve lost… your life», gliser hun, før pistolskuddet gjaller.

Som hos O’Connor er morderen en representant for Guds forsyn – offeret er veiet og funnet for lett. «Is it wickedness? Is it weakness? / You decide. Are we gonna live or die?» synger gjestevokalist Bēkon i bakgrunnen.

 

Reddet fra døden. Men der O’Connor gladelig lar tre generasjoner bukke under i møte med forsynets voldsmann, klarer ikke Lamar å styre unna en oppbyggelig moral til slutt. På avslutningssporet «Ducksworth» får vi derfor den sanne historien om hvordan Lamars manager, Anthony «Top Dawg» Tiffith en gang planla å rane fastfoodsjappa der faren til Kendrick, Ducky, jobbet. Men siden Ducky gjenkjente voldsmannen, som også hadde ranet sjappa året før og skutt en kunde, passet han på å stikke til ham gratis kylling og boller hver gang han var innom, og da ranet endelig fant sted, sparte Tiffith Duckys liv.

Det er som om grunnen under rapperens føtter stadig brytes opp.

Moralen er tvilsom, selv om Lamar nok har rett i at musikkhistorien trolig ville sett annerledes ut hvis den fremtidige manageren faktisk hadde drept artistens far femten år tidligere. Og selv om Lamar nærmest klynger seg til et anekdotisk bevis for at Guds nåde fortsatt finnes i verden, er omstendighetene omtrent like mørke og beske som hos O’Connor: De er begge kristne moralister i en verden der sporene etter det guddommelige stadig synes vanskeligere å få øye på.

I dette ligger også hovedforskjellen mellom Lamar og hans samtidige konkurrenter, som han stadig snerrer etter på plate, i en tid da rappere stadig sjeldnere tar seg bryet med å snerre etter hverandre på plate. Der de fleste andre viktige rapperne det siste tiåret har brutt ned skillene mellom sang og rap, øst og vest, sør og nord, det forståelige og det uforståelige, det numne og det følsomme, har Lamar møysommelig tegnet opp grensene for hva det vil si å være en troende rap-superstjerne i vår tid. Og han har gjort det ved å være en rapper i tradisjonell forstand.

Kendrick Lamar er ikke bare en av tidenes beste rappere, han er også en av tidenes mest egenrådige rappere. Album som good kid, m.A.A.d. city (2012) og To Pimp A Butterfly (2015) er en slags rappens katedraler. Den romanaktige fortellingen om artistens kamp mot indre og ytre demoner, brå død og plutselige fristelser, foregår på flere symbolske nivåer, og ender som regel i spørsmålet om Kendrick Lamar selv kan bli vår frelser, og i så fall, til hvilken pris?

 

Her og nå. Spørsmål om synd, fortapelse og frelse utgjør fortsatt både betingelser og drivkraft i Lamars poetiske univers, men på Damn. får de i større grad forbli åpne spørsmål. «What happens on earth, stays on earth», heter det her, og det er vanskelig å si hvor ironien slutter.

Sammenlignet med tidligere Lamar-album er Damn. noe av en utblåsning, også musikalsk. Du finner få tradisjonelle hitsingler her, men til gjengjeld virker albumet spill levende. Hovedprodusent Sounwave benytter seg av en rekke nittitallsgrep (soulsamples, beats som skifter karakter underveis, hektiske, hakkende loops), men ikke på noen trygg, tilbakeskuende måte. Snarere er det som om grunnen under rapperens føtter stadig brytes opp, slik at oppmerksomheten konsentreres om den tøyelige stemmen hans, et fast punkt også når flyten virtuost skifter retning.

Aggresjon, frykt og forvirring spilles ut langt mer direkte enn tidligere, som om det haster med å finne ut av disse uløselige problemene, snarere enn å lede lytteren inn på den smale sti. Årsaken til dette er trolig at Lamar er blitt en sikrere artist siden sist, og derfor har tillatt seg å fjerne mye av det konseptuelle sikkerhetsnettet. Nå er det viktigste å formulere alt det som plager ham, akkurat nå. Men ettersom nåden finnes, slik «Duckworth» insisterer på, virker Damn. samtidig lysere og mer gledesbetont enn Lamars tidligere album har gjort.

Selv når han rapper om synd og skam, er det kortere vei til fliret enn før. Den «fordømte» versjonen av Kendrick Lamar, med M-ens spisse kanter som djevelhorn på omslagsbildet, gir seg hen til rappingen på en måte han knapt har gjort tidligere. Damn. er neppe Lamars beste album, men det er utvilsomt hans frieste.

Annonse