Annonse

Annonse

00:00 - 21. april 2017

Aksel Kielland om tv-drama i Cannes

Når tv-dramatikken inntar Cannes, får den kanskje endelig den kritikken den fortjener, skriver Aksel Kielland.

Da programmet for årets filmfestival i Cannes ble kunngjort forrige uke, var det vanskelig å overse symbolikken i at den 70. utgaven av verdens viktigste filmfestival skal vise to tv-serier, ett virtual reality-verk og hele tre spillefilmer produsert av amerikanske strømmetjenester. Hverken Alejandro González Iñárritus VR-film Carne y Arena, Jane Campions miniserie Top of the Lake: China Girl eller de to første av de totalt 18 nye David Lynch-regisserte episodene av Twin Peaks konkurrerer imidlertid om priser. Det gjør til gjengjeld både Noah Baumbachs The Meyerowitz Stories og Bong Joon-hos Okja (begge produsert av Netflix) og Todd Haynes’ Wonderstruck (Amazon).

Fjorårets hovedprogram var preget av uvanlig lange filmer og en følelse av at fortellerstrukturene som ligger nedfelt i det tradisjonelle spillefilmformatet på halvannen til to timer, hadde utspilt sin rolle også i filmkunstens høyborg. Dette er en oppfatning som langsomt har bredt seg i Vesten i løpet av de to siste tiårene, i takt med at stadig mer audiovisuell kunst og underholdning inntas i den private sfære, hvor film, tv og alt derimellom smelter sammen til den uformelige størrelsen «innhold».

Det fremste uttrykket for fornemmelsen av den tradisjonelle treaktstrukturens fallitt er tv-dramatikkens byks oppover i det kulturelle hierarkiet. Det har vært vanlig å fremstille denne utviklingen som en kamp om hegemoni mellom spillefilmen og tv-serien, men Cannes’ beslutning om å innlemme de nevnte produksjonene i årets program, understreker at den i realiteten handler om sistnevntes transformasjon til noe som kan kalles filmkunst. Og i den grad det er snakk om noen kamp, er det en kamp mellom kinoen og hjemmet om statusen som den primære arenaen for audiovisuelle fortellinger.

Annonse