Annonse

Annonse

00:00 - 17. mars 2017

Surrealisme, Syria

Vi trenger nye fortellinger fra Syria, mener fotografen Omar Imam, som selv har flyktet.​

Fremtidsprofeti: – Jeg laget dette bildet i 2008 fordi det selv på den tiden i Syria var et spørsmål om hvordan å tilhøre landet, fordi det politiske og sosiale klimaet var vanskelig og unge mennesker følte ingen tilhørighet, sier Omar Imam til Morgenbladet om bildet idag. Foto: Omar Imam

– Du stiller ut fotografier av syriske flyktninger på Nobelsenteret, og du er selv flyktning fra Damaskus?​

Dette er saken

  • Denne uken er det 6 år siden krigen i Syria startet. 
  • Omar Imam er en syrisk fotokunstner basert i Amsterdam. Han stiller ut bilder fra prosjektet Live, Love, Refugee i gruppe­utstillingen Omveier på Nobelsenteret. 
  • Utstillingen viser forskjellige prosjekter som omhandler mennesker på flukt. 

– Jeg var vitne til oppstanden som gled over til borgerkrig. Jeg ble kidnappet og torturert av militser. Fem timer etter at jeg slapp fri, dro jeg fra Syria. Fra 2012 til august i fjor bodde jeg i Beirut, og det var i Libanon jeg ble kjent med flyktningene, mens jeg hjalp venner fra hjelpeorganisasjoner i leirene.

– Du fotograferer flyktninger på en helt ny måte. Hvordan kom du frem til å lage surrealistiske tablåer istedenfor ren dokumentar?​

– Når man er der med hjelpeorganisasjoner, handler det om tall – hvor mange tepper man trenger. Slik fikk jeg ideen om å høre historiene til flyktningene, og jeg bestemte meg for å dra tilbake til leirene alene etter jeg fikk støtte fra Arab Documentary Photography Program. I starten handlet det om å finne fortellingene som var mest interessante, som burde bli foreviget for historien om Syria. Det var vanskelig å velge. Jeg brukte allerede surrealisme og symbolisme i arbeidet mitt før jeg flyktet fra Syria, men det måtte improviseres i samarbeid med flyktningene. ​

– Hvordan forholdt de seg til å fortelle historiene sine på denne måten?​

– De hadde forventninger, fordi når det kommer noen med kamera, gjerne en journalist, så er det en uskrevet avtale mellom journalisten og flyktningen. Flyktningen viser journalisten hvor miserabelt han har det, og journalisten drar hjem med bildene og forteller hvor forferdelig disse menneskene har det. Og det er greit, men det er langt fra hele bildet. ​

– Denne uken er det seks år siden oppstanden og starten på krigen i ­Syria. Hver bidige dag ser vi mengder av grusomme, horrible bilder fra Syria. Men det virker likevel som om man har blitt apatiske til slike bilder. Og derfor tenker jeg at det trengs nye verktøy, nye måter å se på. ​

– Det trenger vi absolutt. Fotografiene du nevner er en av de store motivasjonene for arbeidet mitt. Jeg hater virkelig disse blodige bildene. Ikke fordi de er fulle av blod, men fordi det er så mange av dem. Og det kommer til et punkt hvor det har motsatt effekt, som jeg kaller krigspornografi. Her har både syriske fotografer og vestlige massemedier skylden. Jeg kjenner fotografer som jobber i Syria, og de forteller meg at de ikke får solgt bilder som ikke viser blodige barn eller soldater. Disse fotografene får betalt kanskje 50–100 dollar for et bilde, bilder de risikerer livene sine for. Og syrerne selv vet ikke hvordan de skal produsere bilder som representerer dem bedre, fordi de ikke har noen erfaring med det. Det har ikke eksistert et sivilsamfunn, selv før krigen. Dermed begynte folk å fotografere disse blodige bildene, og seks år senere er det fortsatt måten man gjør det på.​

– Hvorfor tror du det er slik?​

– Fordi man er vant til det, det er slik hjernen fungerer. Man sitter, man går på samme måte hver gang – fordi hjernen ser etter noe den allerede har opplevd. Men om du går på yogatime og læreren din ber deg gjøre noe du ikke kan, så stiller du deg selv spørsmål. Jeg prøver å stille spørsmål i stedet for å komme med svar. I stedet for å fortelle at dette er en stakkars flyktning, og du er fra Vesten, så send 100 dollar. Jeg vil selvsagt at folk skal støtte organisasjoner som De hvite hjelmene, men det er ikke den eneste løsningen. 

– Hva er løsningen?​

– Å skape mer forståelse, å gjøre sin egen research. Mediebildet er ofte for forenklet, eller har en agenda. 

Jeg kjenner fotografer som jobber i Syria, og de forteller meg at de ikke får solgt bilder som ikke viser blodige barn eller soldater.

Omar Imam​

– Du har bilder av sterke kvinner og menn som klager på at de ikke har samme makt i parforhold når de er på flukt. Dette snur på forestillingen om undertrykte kvinner i Midtøsten?​

– Det har kommet naturlig. Jeg prøver å se subjektene mine fra flere hold, og det er slik jeg mener verden fungerer. Men jeg ville ikke støttet fundamental feminisme, som bare handler om kvinner, på samme måte som jeg ikke ville støttet islamisme eller anti-islamisme. Jeg motsetter meg holdninger hvor man bare vil fokusere på sin egen tro. ​

– All ekstremisme er negativ, selv når saken er god?​

– Nettopp. Man trenger hele spekteret, og man trenger å møte motparten. Det er dette jeg vil prøve fremover – ta arbeidet ut fra gallerirommet og ut i gatene. Folk som kommer på utstillingene mine er jo allerede åpensinnede, så jeg snakker til min egen stamme, lever i min egen boble. Det er slik intellektuelle holder på, det er mye lettere å bli i komfortsonen enn å gå ut og møte rasister. Det er vanskelig, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, men jeg prøver. ​

Middagen servert: «Det fantes kun gress. Jeg greide ikke få det ned halsen, men jeg tvang meg selv til å svelge det foran barna så de ville akseptere det som mat.» Foto: Omar Imam

 

Annonse