Annonse

Annonse

00:00 - 10. mars 2017

Kjetil Jakobsen: Liberalt mangfold eller enfold?

Mediemangfoldsutvalget opp­fatter mediekrisen som en næringskrise, ikke som en journalistisk krise, skriver Kjetil Jakobsen.

Overlevering: Utvalgsleder Knut Olav Åmås presenterer sin utredning Det norske mediemangfoldet til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Mediemangfoldsutvalget la tirsdag denne uken frem sin innstilling. Utvalget er ledet av Knut Olav Åmås, som er direktør i den private stiftelsen Fritt Ord. Åmås kommer fra Aftenposten, der han har vært kulturredaktør og er fast spaltist. Innstillingen gir et utsyn over mediepolitikken i en tid da man går fra å støtte papir og lineært fjernsyn til å støtte journalistikk på en plattformuavhengig måte.

Utvalget oppfatter mediekrisen som en næringskrise, ikke som en journalistisk krise. Man befinner seg, hevdes det, i en overgangsfase mellom finansieringsmodeller for journalistikk. Utvalget foreslår derfor å øke støtten til mediebedriftene, blant annet med et tidsavgrenset fritak for arbeidsgiveravgift og en utvidelse av momsfritaket. Håpet er at dette vil utløse mer og bedre journalistikk eller i det minste verne om den samfunnsnyttige journalistikken som finnes.

Det hviler et grunnleggende paradoks ved tanken om at staten skal sikre ytringsfriheten og mangfoldet. Uavhengighet fra staten er ytringsfrihetens kjerne, fastslått i Grunnloven av 1814 med den ikoniske formuleringen om at «frimodige ytringer om statsstyringen er enhver tillatt».

 

I land med sterke liberale tradisjoner, som USA, England og Tyskland, er det ikke så mye staten som ikke-kommersielle private aktører, særlig stiftelser, som bidrar til å sikre journalistikkens mangfold, kvalitet og uavhengighet. I Norge har man i de senere år heldigvis fått et kompetent og slagkraftig privat supplement og alternativ til den offentlige mediestøtten i form av den private stiftelsen Fritt Ord. Men er det heldig at akkurat Fritt Ord-direktøren leder dette utvalget og slik gjør seg til sentral premissleverandør for den statlige mediepolitikken som Fritt Ord i mangfoldets navn burde fungere alternativt til?

 

Ingen ting ved måten et fritt marked fungerer på favoriserer sannhet.

Heller ikke utredningens lille teorikapittel bryter med det valgte næringsperspektivet på ytringsfrihet. Uten motforestillinger brukes den USA-amerikanske metaforen om en «ideenes markedsplass», der meninger føres til torgs og konkurrerer til sannheten vinner frem. Tiltak for ytringsfrihet begrunnes ved at man må kompensere «markedssvikt».

Forestillingen om «ideenes markedsplass» er dessverre en tankefeil. I et marked konkurrerer man ikke om sannheten. Man konkurrerer om å tjene­ penger. Ingen ting ved måten et fritt marked fungerer på favoriserer sannhet. Ta som eksempel internettet. Når poenget er å skaffe seg flest mulig klikk for pengene, er det naturlig at det utvikler seg en veritabel industri som formidler tilforlatelige, men oppdiktede nyheter. For å bekjempe fenomenet falske nyheter, må en annen logikk enn pengenes til.

Det er naturlig at et policy-dokument av denne typen fokuserer på de økonomiske rammevilkårene for journalistikken. Det er jo dette politikerne enklest kan gjøre noe med, og man ønsker aldeles ikke politisk innblanding i journalistikken eller den redaksjonelle profilen. Samtidig kan det være at en grunn og skjev krisebeskrivelse gjør tiltakene lite treffsikre.

 

Et alternativt perspektiv er at krisen angår selve den redaksjonelle modellen som norske medier har bygget på siden systemet med partipresse og statlig kringkastingsmonopol brøt sammen. Det er grunn til å spørre seg om den liberale nøytralitetsmodellen overhodet er bærekraftig i et forandret teknologisk landskap, der publikum kan gå direkte til kildene og høre hva Donald Trump eller Sylvi Listhaug har å si.

Digital publisering gjør at forskjellen mellom kommentar- og nyhetsjournalistikk blir vanskeligere å kommunisere til publikum. Det blir mer krevende å bevare publikums tro på at journalister har en faglighet som gir dem rett til å fortolke verden på våre vegne, når mediene konkurrerer med et vell av alternative stemmer i en tid der globaliseringen skaper ulikhet og de politiske motsetningene blir skarpere.

Mainstream-journalistikken er i dag gjenstand for voldsom kritikk over store deler av den vestlige verden. Mistilliten og hatet mot mediene er blitt slik at man nå kan vinne demokratiske valg ved å utrope mediene til hovedmotstander. Svaret på denne tillitskrisen er ganske sikkert politisering av mediene. Det er jo ikke medienes politiske engasjement som irriterer folk. Problemet er at de virker så samstemte, og at engasjementet ytrer seg gjennom prioriteringer på nyhetsplass som ikke uttales som politiske.

Politiske medier sikrer at mediene fanger inn og utvikler et bredt spektrum av ulike perspektiver på verden. Den liberale modellen der alle mediene presenterer seg som nøytrale, medfører derimot en fare for at de klumper seg sammen i midten rundt urbane middelklasseperspektiver som oppleves som selvfølgelige blant medie­profesjonelle.

 

I mangfoldsutvalgets innstilling tillegges politisk og ideologisk mangfold liten vekt. De eneste ordningene utvalget går inn for å fjerne eller kutte i, er de som er direkte begrunnet i meningsmangfold. Den spesielle støtten til nummer to-avisene i storbyene foreslås fjernet, og det foreslås store kutt i støtten til riksdekkende meningsbærende aviser som Vårt Land og Klassekampen.

Hovedkomponenten i dagens norske pressestøtte er momsfritaket for nyhetsmedier. Dette koster anslagsvis 1,5 milliarder og kommer særlig de store mediene med høyt salg til gode. Mangfoldsutvalget foreslår en konkret økning i pressestøtten til lokalavisene. Den totale effekten i forslagene, og særlig da det forslåtte fritaket for arbeidsgiveravgift, vil nok likevel bli at pressestøtten i høyere grad konsentreres om de største og mest kommersielle ­nyhetsorganene.

Sett fra publikumsplass er det vanskelig å få øye på systematiske forskjeller i politisk syn og verdigrunnlag mellom det som i dag er de store norske nyhetsmediene. Er det sikkert at mangfoldet blir større ved at staten gir mer penger til konsernene som eier disse mediene?

 

Medie­mangfoldsrapporten

  • Et utvalg nedsatt av Kultur­departementet la denne uken frem rapporten «Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne».
  • I utvalget satt blant andre sjefene for NRK, TV 2 og Nettavisen, samt representanter for Medie­bedriftenes Landsforening, Aller/Dagbladet og lokalavisene.

 

Noen av utvalgets viktigste forslag er:

  • Utvidelse av avisenes moms­fritak til alle nyhetsmedier.
  • Fire års fritak fra arbeidsgiver­avgift for bedrifter som driver med nyheter.
  • Et tak for pressestøtte på 27 prosent av mottagerens ­driftskostnader.
  • Opprettelse av tre nye støtte­ordninger, for innovasjonsprosjekter i henholdsvis nyhetsmedier, samfunnsviktig journalistikk og gratis nyhetsmedier.

Les også Kjetil Jakobsens ­kommentar Journalistikk som folkefiende.

Annonse