Annonse
00:00 - 10. februar 2017

Tapt uskyld og en billett tilbake til 1992

Gullfisken 2016 var en underlig tilbake­skuende feiring for en reklamebransje som ønsket seg vekk fra den verden den har bidratt til å skape, skriver Aksel Kielland.

Annonse

Til å være et program viet til å hylle ­ekstraordinær kommunikasjon, var det oppsiktsvekkende vanskelig å finne informasjon om når Gullfisken 2016 skulle gå av stabelen – eller om den 25. kåringen av årets beste norske reklamefilm i det hele tatt ville finne sted. Det å holde tilbake informasjon i den hensikt å skape nysgjerrighet er naturligvis et velkjent markedsføringsgrep, men i dette tilfellet lot mangelen på informasjon snarere til å bunne i at reklamefilmen i dag opplever en gryende identitetskrise som ikke er vesensforskjellig fra den som på 2010-tallet har rammet spillefilmen.

Både reklamefilmen og spillefilmen er tradisjonelt blitt sett på som de mest prestisjefylte og kunstnerisk respektable uttrykksformene på sine felt. Men i takt med at fremskrittet har utviklet mer praktiske og kostnadseffektive metoder for å spre produktinformasjon og levere audiovisuell underholdning, oppleves deres opphøyde status ikke lenger som selvskreven. Og med dette tapet av status følger både usikkerhet og selvransakelse.

 

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 50 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse