Annonse

Annonse

00:00 - 24. februar 2017

Aksel Kielland: Johaugvariasjonene

Bildedekningen av Johaug-saken følger sin helt egen dramaturgi, skriver Aksel Kielland.

Da Therese Johaug i fjor høst avla positiv dopingprøve ble det umiddelbart oppfattet som en trussel mot den nasjonale selvsikkerheten. Foto: NTB Scanpix. Montasje: Morgenbladet

THERESE JOHAUG

  • Født 25. juni 1988. Langrennsløper fra Dalsbygda i Os.
  • Har vunnet verdenscupen to ganger, syv VM-gull og ett OL-gull. 13. oktober 2016 ble det kjent at Johaug hadde testet positivt på det forbudte stoffet klostebol.
  • 19. oktober ble Johaug suspendert i to måneder, senere forlenget. 29. november la Antidoping Norge ned påstand om utestengelse i 14 måneder. 10. februar 2017 ble Johaug dømt til 13 måneders utestengelse av domsutvalget i Norges Idrettsforbund. 

Hør mer om Johaug-sakens ikonografi på Morgenbladets podcast. Abonner gratis via Itunes eller lytt her:

Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren er en av vår tids mest potente visuelle representasjoner av norskhet. Det er et bilde det offentlige liker å tilrettelegge for, mediene liker å spre og publikum liker å se. Og ettersom det ikke er snakk om et statisk ikon, men en mosaikk satt sammen av variasjoner over et grunnmotiv, er det et bilde som endres i takt med at definisjonene av norsk vellykkethet og vellykket norskhet utvikler seg.

De grunnleggende bestanddelene er imidlertid de samme: Skisporten er et uttrykk for norsk tradisjon; vintersportsarenaen representerer tradisjonell norsk natur og klima; utstyret demonstrerer norsk velstand og teknologi; draktene med nasjonalfarger og sponsorlogoer representerer det dynamiske samspillet mellom privat og offentlig sektor, og seieren er et uttrykk for nasjonal styrke og kompetanse. Hvis den triumferende vinteridrettsutøveren er en kvinne, er bildet dessuten et uttrykk for likestilling.

 

I en tid der dopingavsløringene florerer, er den uplettede vinneren også et uttrykk for moralsk suverenitet, og få nasjoner vektlegger det moralske aspektet ved idrett i samme grad som Norge. Følgelig er det norske selvbildet ekstra sårbart for avsløringer om alle former for juks som underminerer tillitten til støtteapparatet, idrettsbyråkratiet og Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren som et uttrykk for nasjonale idealer.

Da Therese Johaug i fjor høst avla positiv dopingprøve ble det umiddelbart oppfattet som en trussel mot den nasjonale selvsikkerheten, og intet sted kom denne trusselen tydeligere til uttrykk enn i medias visuelle dekning av saken. Johaug var på dette tidspunktet den regjerende inkarnasjonen av den triumferende vinteridrettsutøveren, og ettersom hun ved siden av å være en dyktig langrennsløper også er en skjønnhet av klassisk format, var mediene naturlig nok glade i å publisere bilder av henne.

Fram til dette tidspunktet var det typiske Johaug-bildet et portrett av lykkelig utmattelse i målområdet, tatt mens hun krysset målstreken, lot seg intervjue om dagens prestasjoner eller poserte på pallen. Den sjeldne kombinasjon av nasjonale dyder og nordisk skjønnhet gjorde Johaug unikt attraktivt for media, og da dopingtesten sådde tvil om legitimiteten hennes truet den samtidig med å trekke med seg Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren ned i dragsuget.

 

Det er noe utpreget katolsk over disse bildene.

Her delte mediedekningen av Johaug-saken seg i to: På den ene siden hadde man den journalistiske dekningen av saken – av forklaringene, fratredelsen og utestengelsen – og på den andre det ikonografiske dramaet, hvor media på ren refleks agerte for å beskytte Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren. For å forhindre dopingmistankene i å infisere dette bildet, ble Johaug de neste månedene utelukkende representert ved fotografier fra pressekonferansen på Ullevaal Stadion, hvor hun med tårevåte øyne bedyret sin uskyld.

Det er noe utpreget katolsk over disse bildene, som sender tankene hen til Renée Jeanne Falconetti i tittelrollen i Carl Th. Dreyers Jeanne d’Arc fra 1928. Og uavhengig av hva Johaug faktisk sa under pressekonferansen synliggjør disse fotografiene hva det underliggende visuelle dramaet hadde behov for, nemlig en kvinne som finner kimen til salighet og frelse i straffen hun er blitt tildelt.

Denne symbolske adskillelsen av Johaug og Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren var nødvendig for å gjenopprette sistnevntes integritet og fristille førstnevnte til å ta fatt på veien tilbake til toppen. De katolske gråtebildene ble gradvis erstattet av portretter av en stoisk Johaug fra Idrettsforbundets høringer og domsavsigelser, som var preget av en avmålt distanse media reserverer for saker av stor samfunnsmessig betydning. Det mest påfallende med disse bildene er at de er blottet for følelser og treningstøy, og at de dermed fungerer som en nullstilling av Johaug som visuelt symbol i forkant av hennes eksil fra landslaget.

 

Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren er en kompakt visuell kode som det norske fellesskapet bruker for å forsterke en felles identitet med røtter i århundregamle tradisjoner. Men selv om tradisjonene er eldgamle og særnorske, følger den billedlige representasjonen av dem en narrativ logikk diktert av samtidens globaliserte visuelle kultur. Når dette bildet kompromitteres, må det derfor rehabiliteres innenfor rammene av moderne medieikonografi. Dermed går Johaug fra særnorske heltepositurer via katolske lidelsesskildringer og sobre rettssalsbilder til det uunngåelige neste steget – nemlig Hollywoods klassiske treningsmontasje.

Bildet av den triumferende vinteridrettsutøveren er større enn noen enkelt utøver, men for å kunne opprettholde sin kraft og legitimitet er det avhengig av triumf, og ingen triumf vil være større enn et comeback fra Johaug. Denne kollektive renselsen ligger innebygget i den visuelle dramaturgien hun ble dyttet inn i da dopingskandalen var et faktum.

Nå gjenstår det bare for Therese Johaug å spille rollen hun har blitt tildelt.

Annonse