Annonse

Annonse

00:00 - 27. januar 2017

Der pulsen er

En smal hyllest til en tysk blekksprut og trommeslagere av kjøtt og blod.

På ett brett: Trommisenes julebord 2016. Foto: Jeanett Løland Økland

Jo, så var det den om trommisens siste ord som medlem av bandet: «Kan vi spille en av mine låter?» Eller: Hva er det første en trommeslager sier når han ringer på døren din? «Her er pizzaen du bestilte.» Det finnes tusenvis av dem. Vitser om de stakkars trommeslagerene. Dumme, blakke, overflødige. Alltid nederst og bakerst. Med det tyngste og mest kostbare utstyret å drasse rundt. Det krever jomen ryggrad, fellesskapsfølelse og uante sosiale evner å bære et helt band, for ikke å snakke om solisters og vokalisters oppblåste ego, gjennom de ulike taktartene.

Tirsdag morgen våknet jeg og følte meg gammel. Med en traust utdatert-allerede-på-80-tallet-tanke om hvordan dagens «blikkboksmusikk» er i ferd med å utradere trommeslagernes rolle i popmusikken. Og ganske riktig: Etter å ha gnagd meg gjennom Spotify-listen Norway Top 50 var det nedslående forskningsresultatet at kun tre av 50 låter inneholdt spor av levende trommis. Og knapt nok det.

Den første jeg kom på å forbanne var Olav Thon. Trommesett trenger faktisk plass (hører du!), og det er vanskeligere å finne når hele byen har blitt et strømlinjeformet kjøpesenter. På samme måte som vårt massekonsum styres ­nådeløst av kalkyler og beregninger, har trommeslagerne effektivt blitt ofret. Å spille inn trommer krever penger, teknisk utstyr og, ikke minst, stor kunnskap – elementer det ikke lenger tas høyde for i innspillingsbudsjetter eller slunkne artistlommebøker.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
per utgave
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
Årets ukesavis! European Newspaper Award
ABONNEMENT
Fra 170,-
per måned
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Inkluderer eAvis og tilgang til hele arkivet med over 50 000 artikler.

Annonse