Annonse
00:01 - 13. januar 2017

Aksel Kielland om dødsfallenes år

2016s berg av kjendis­kadavre er et orakel verdt å lytte til, skriver Aksel Kielland.

Annonse

Omtrent midtveis i fjorårets maratonkonkurranse i performativ sorg – et sted mellom Prince og Muhammad Ali – begynte undertegnede å kladde på et essay med arbeidstittelen «Den trådløse likvaken». Utgangspunktet for essayet var dødens siviliserende effekt på den offentlige samtalen, i en tid der troen på en offentlig, allmenngyldig samtale var i ferd med å smuldre opp. Nærmere bestemt skulle det handle om dødsfallene til kjente kunstnere og underholdningsartister hvis appell overskred politiske, kulturelle og generasjonsbaserte skillelinjer.

I de sosiale medienes tidsalder har slike dødsfall hatt en samlende funksjon på en fragmentert offentlighet som truer med å erstattes av avsondrede arenaer, tilsynelantende uten interesse for eller evne til å kommunisere med hverandre. Hver gang en a-kjendis har gått bort, har offentligheten eksplodert i et fyrverkeri av sentimentale, selvbiografisk vinklede monologer om den avdødes storhet, med det resultat at ironien har blitt tonet ned, de politiserte personangrepene midlertidig stanset og den hverdagsnihilistiske oppsmuldringen av skillet mellom fakta og fiksjon satt på pause.

Ingen andre hendelser – hverken krig, naturkatastrofer eller store internasjonale idrettsarrangementer – har hatt en tilsvarende effekt på den medierte offentligheten, og uansett hvor irriterende det er å være vitne til denne storstilte bruken av «sorg» som personlig merkevarebygging, har man motvillig måttet godta at fenomenet har en konstruktiv funksjon.

ALLEREDE ABONNENT?
Kjøp abonnement
Inntil 40 % rabatt
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse