00:01 - 02. desember 2016

Hamburgerdager

Indierockens bad boy finner en slags ro i Hamburgs møkkete neonlys.

Skittenromantikk: Peter Doherty er fortsatt av typen som skriver låtene sine på skrivemaskin. Foto: Roger Sargent

Dagen er 21. august 1997, datoen som ofte tegnes på gravstøtten til den noe udefinerte sjangeren britpop. I den langstrakte køen for å få fingrene i Oasis’ tredje album, Be Here Now, finner MTV-reporteren en purung gutt med keitete fakter og et gløgt flir om øynene. 18 år gamle Peter Doherty legger ut om Umberto Eco (!) og Gallagher-brødrene, mens han smatter i vei på matpakken fra bestemor. Reporteren snur seg mot kameraet og ler: «This guy is brilliant!»

Mye møkkete vann har rent gjennom både Themsen og Dohertys blodårer siden den gang. For enkelte er han ensbetydende med tabloide skandaleoverskrifter og narkomani. En pretensiøs posør med poetiske vyer og dårlig dømmekraft, indierockens sørgelige enfant terrible. For andre er han artisten bak noen av 2000-tallets største allsang-anthems i «Fuck Forever», «Time for Heroes» og «Down in Albion».

Peter Doherty som rockens siste romantiske kunstnerskikkelse for og fra historiebøkene, poeten med lisens til å leve, den perfekte videreformidler av årgangsutgaver med britisk kulturhistorie på flaske. Sannheten befinner seg vel et sted imellom. Kjedelig blir det i hvert fall aldri.

Annonse