Annonse
00:00 - 18. november 2016

Seks strenger for frihet

På leting etter kjernen i kasse­gitarens mystikk med Ando Woltmann.

Alltid kassegitar: Paul Waaktaar-Savoy og hans ikoniske Martin-gitar i arbeid i studio. Gitaren skal ha tilhørt Stephen Stills, men menighetene på 30-tallet syntes den spilte for høyt. Foto: Johannes Worsøe Berg
Annonse

1.

Ved kontorpulten min står en gitar. Falmet, møkkete og ensom. Det er en umulig gitar. De rustne strengene spiser seg inn i fingrene. Det lille av lyd den makter å presse ut av det sprukne lokket, låter skingrende. Et instrument uten egenskaper, hvis eneste funksjon her i livet er å ta opp plass og generere støv. Etterlatt av en venn jeg nesten aldri ser lenger. Han rakk å fortelle at den hadde tilhørt en mann som hengte seg i sin egen stue. Og det er alt. Jeg har hverken hjerte eller nerver til å kvitte meg med den.

Det kunne sikkert vært starten på en gåtefull fortelling, men jeg vet ikke om jeg vil vite. Jeg leter likevel. Kikker på de gamle klistremerkene festet til hodet. Søker halvhjertet opp «suzuki model 9 guitar japan» og «Fredrikstad musikkhandel». I boken Fra seilskutetiden til våre dager skrives det om den arvingløse musikkhandleren Felix Mathiesen, en fargeklatt i bybildet som drev butikken frem til sin død midt på 1970-tallet. På et bilde i Østfold fylkes billedarkiv fra 1911 ser man to menn koste gaten utenfor musikkhandelen. Med sirlig skrift i svart maling står det skrevet ved inngangspartiet: Guitarer. Violiner. Mandoliner. Zithere.

I dag har Specsavers tatt over lokalene i den fjonge, treetasjers bygården i Fredrikstads gågate, der man kan innbille seg den eksentriske Mathiesen, lett overtalende, snakke om Suzuki-gitarenes ikke-eksisterende fortreffeligheter til vår ulykksalige mann. «Denne modellen er virkelig noe for deg.»

Opphøyet og avbildet. I karolingernes salmebøker, i maleriene til Braque, Degas og Picasso, sett hvilende i Joni Mitchells trygge hender gjennom Henry Diltz’ kameralinse en varm sommerdag i Laurel Canyon. Den akustiske gitaren er blitt et symbol, en urform man enkelt skisser opp i én sammenhengende strek. Hode, hals, kropp. Et objekt til begjær og drømmerier. Mystisk og magisk. Et komplekst, teknisk instrument som vitenskapen har vanskeligheter med å forklare. Som oftest et stykke kunst i seg selv. «Ingen ting er vakrere enn en gitar, kanskje bortsett fra to», skal pianisten Frederic Chopin ha sagt. Beethoven kalte den «et orkester i miniatyr i seg selv».

Eksplosivt materiale: Woody Guthries gitar med klistremerket «This Machine Kills Fascists» har både inspirert og blitt kopiert av en rekke andre gitarister. Foto:Eric Schaal/The LIFE Picture Collection/ Getty Images

Brukt av Woodie Guthrie til å drepe fascister. Ved Tana-elvens bredd og i borgerrettighetskampen. I frikirkelige bedehus og som våpen dinglende rundt halsen på Frelsesarmeens soldater. Det var ikke det besteborgerlige pianoet eller den maktsyke korpsmusikken som hjalp opprørere og outsidere gjennom det 20. århundret. Ei heller de hasjrøykende peacenik-ene i Slottsparken eller den gåtefulle rasen nachspiel-gitarist. Billig, enkel å bli kjent med og transportere rundt – den akustiske gitaren passet bohemene, de omreisende og rastløse. Johnny Cashs svarte Martin D-35 slengt bak i hans Frankenstein-monster av en Cadillac, farende gjennom natten med en knust baklykt. Ledig plassert over skulderen til Pete Doherty flanerende rundt i Paris. Seks dager på veien i bandbussen til Emmylou Harris og Gram Parsons, eller i stramt grep under de lange neglene til Dolly Parton. Gitaren som glamorøst accessoir, men også som verktøy, arbeidsredskap og kjæledegge. Folkets eget frihetsinstrument.

Akustiske gitarer flest lever ikke i denne formen for lampelys. De befinner seg på loft og roterom, bak sofahjørner og stueplanter. Stemoderlig behandlet av leie eiere, klissete barnefingre og tidens tann. Der de sakte smuldrer bort, vil de aldri oppleve å storme barrikader eller nå toppen av hit-listene. Aldri bli brukt til noe mer enn pyntegjenstand eller åpningsriffet på «Smoke on the Water». Statistisk sentralbyrå opplyser at det i årets ni første måneder er importert strengeinstrumenter for godt over 21 millioner kroner til Norge. Det er mye støv som skal samles.

En morgen våkner jeg til følgende tekstmelding, sendt til meg selv fra kvelden før: «Skrive sak om kassegitaren på ‘The Living Daylights’.»

 

2.

F-banen tråkler seg utover fra Manhattan mot Brooklyn. Under East River og opp i dagslyset ved York Station. Manhattans silhuett forsvinner langsomt bak oss. Ved 7th Avenue er man i Paul Auster-land. Et kvartal bortenfor det som en gang het «Lutefisk Boulevard». Park Slope er full av endeløse rekker brownstone-hus og hengende trær. Langs de stille gatene passerer man velkledte barn og deres pene foreldre. Hippe tenåringer. Italienske restauranter og blomsterforretninger.

«Paul!» roper damen som åpner døren. Bortsett fra noen tomme pappesker med kjente gitarmerker som Vox og Fender lent opp mot fasaden er det lite som røper at en av tidenes største popkomponister holder hus akkurat her. Paul Waaktaar-Savoy er vennligheten selv. Byr på kaffe og bananbrød, viser frem den blendende veggen av akustiske gitarer. «Det var kanskje disse du ville kikke på?»

Musikk og estetikk: I sin gitarbok understreker Lillebjørn Nilsen viktigheten av lange negler. Dolly Parton har nok tatt ham i overkant på ordet, men løser problemet med en åpen stemming. Foto: J. Vespa/WireImage for OK! Magazine USA

«Det er altfor lite luftfuktighet til at de egentlig skal trives her. Klimaet er for tørt for gitarer i New York», begynner han med et lite sukk. Han holder frem det ene kunstverket etter den andre. En Gibson J-160E, tilsvarende den John Lennon brukte i glansdagene, omtales som «gromgitaren». En tysk gitar med The Everly Brothers i perlemor på gripebrettet, gitt i gave av tidligere manager og bassist for duoen, Terry Slater, kom med oppfordringen: «Her, skriv en hit!» Juvelen i samlingen er en Martin-gitar fra 1939, som skal ha tilhørt Stephen Stills. Omtalt av Tom Wheeler i boken American Guitars som «blant amerikanske gitarers uerstattelige skatter».

– Den var opprinnelig laget for bruk i kirker, men slo visst ikke helt an. Menighetene syntes den spilte for høyt, smiler han.

– Hvorfor begynte du å samle på gitarer?

– Jeg startet vel å kjøpe gitarer i 1986/87. Da jeg begynte å tjene penger og kunne late som jeg var på en slags ferie. Nå har jo alle en stratocaster hengende på veggen, men den gangen kunne man stoppe på en pawn shop og finne fine ting. Det er nok likevel det dummeste jeg kunne gjøre.

Et foto i boken Så blåser det på jorden – a-ha i nærbilder har brent seg fast på netthinnen. I et svakt opplyst studio i London sitter Waaktaar krumrygget over en Ovation-gitar. A-ha har nådd toppen, men bildet beskriver perfekt hans ensomme og melankolske komposisjoner.

– Du er ofte avbildet med en akustisk gitar i nærheten av deg …

– Ja, jeg har nesten alltid en kassegitar liggende rundt. Det er jo så handy å plukke opp. I åtte av ti tilfeller begynner jeg å skrive låter på den, og står man fast i en produksjon, faller jeg alltid tilbake på kassegitaren. Selv på de mer syntetiske produksjonene tidlig med a-ha er det nesten alltid noen akustiske gitarer begravet i miksen, som i refrenget på «Take on Me». Noen ganger hører man den bedre, som på «Hunting High and Low» eller tolvstrengeren på «Here I Stand and Face The Rain». Den lånte jeg forresten av produsenten, Tony Mansfield.

– Ung og blakk?

– Første gang vi tjente litt penger, tok manageren vår meg til en musikkbutikk i Soho i London. Sikkert i Denmark Street. «Plukk ut den du vil», sa han, men jeg var jo norsk og ville ikke være grådig eller noe, så jeg pekte på den første og beste, en Yamaha til 100 pund. «Jeg tar den, jeg.» He-he-he. En skikkelig drittgitar, mer lakk enn treverk. Plywood, eller kryssfiner, som det heter på norsk. Cutaway. All lyd under 500 K var gone. Men du kan jo si den gjorde nytten. Den ble brukt på alle de tre første skivene våre.

Selv på de mer syntetiske produksjonene tidlig med a-ha er det nesten alltid noen akustiske gitarer begravet i miksen.

Paul Waaktaar

Spider Empire kalte de seg. Bandet fra Manglerud med Paul Waaktaar og Magne Furuholmen i front. 17. mai 1977 debuterer de live i hagen til Magnes foreldre, besynderlig ute av takt med tiden:

– Midt i punk-tiden hørte vi på The Beatles og The Doors, det motsatte av alle andre. Vi tok sixties-pakka fullt ut på den tiden, kan du si. Alle triksene jeg kan på kassegitar, kommer derfra. Den akustiske gitarlyden på «While My Guitar Gently Weeps»! Så komprimert og så hardt. Den låter helt vaskebrett. José Feliciano var en annen jeg hørte mye på.

– Husker du din første akustiske gitar?

– Den var det søsteren min Tonje som fikk. En gitar kjøpt på Domus for 200 kroner, det må ha vært tidlig på 1970-tallet. Stålstrengene lå sååå høyt over gripebrettet, og den hadde en bred nylongitarhals, som noen må ha satt feil type strenger på. Jeg hadde ikke sjans, men det var den som gjaldt. Ilddåpen. Det var den jeg begynte å skrive låter på, før jeg senere kjøpte en Ibanez tolvstrenger, som aldri ble stemt.

Lyden av Laurel Canyon: Sjelden hørtes den akustiske gitaren bedre ut enn i Joni Mitchells armer. Her i et foto for motemagasinet Vogue i 1968. Foto: Jack Robinson/ Getty Images

Vi befinner oss i kjelleren i huset. I et nybygget studio, der det hviler en form for zen-aktig ro på tross av den blendende utstyrsparken. Bak Waaktaars spede skikkelse troner en modulærsyhth på størrelse med en suv. Først på a-has fjerde album, East of The Sun, West of The Moon, vendte bandet tilbake til et mer akustisk uttrykk.

– Men likevel brukte dere den akustiske gitaren, selv i deres mest syntetiske fase?

– Ja, tilbake til den Yamaha-gitaren. Den var jo ikke woodsy i det hele tatt, men kul å gjøre eks­plosive, rytmiske ting med som ikke synthene kunne. For å skape litt excitement

– Som i «The Living Daylights»?

(Bare for å utdype litt: I 1987 spiller a-ha inn den nye tittelmelodien til James Bond-filmen The Living Daylights i London. En av 1980-tallets aller, aller beste, men også mest underkjente singler. En perfekt syntese av plast, tre og metall, med et dramatisk strykerarrangement signert John Barry, et spennende perkusjonsspor, saksofonsolo og Waaktaars karakteristiske hogg over strengene på kryssfiner-gitaren. Så dramatisk at man knapt trengte løse inn kinobilletten, langt mindre leie den på VHS. Millisekunders magi som eksploderer om kapp med all verdens spesialeffekter. En tur inn i hjernens innerste korridorer. En låt jeg gjerne drømmer om om natten.)

– Vi gjorde det ikke akkurat lett for oss selv, siden vi var så lei av produsenter, bestemte vi oss heller for å produsere den selv. Bond-legenden Barry hadde det skriftlig i kontrakten at han skulle krediteres som co-skribent og produsent, men det var det ingen som fortalte oss. Vi var naive. Men strykerne han skrev var dritfete, og dessuten ble jeg oppriktig stolt da han påpekte og skrøt av de uvanlige sprangene i tonearter på refrenget.

– Hvordan kom du opp med det akustiske gitar-arrangementet? Det er hørbart, men ikke like utpreget på demoversjonen?

– Gitarene er vel mer som skulpturelle hooks å regne. Knallharde. Skru kompressorene på maks og bare kline til. På den tiden var det ikke så mye bass i kinosalene heller, så vi prøvde å stable så mye som mulig inn i mid-range.

– Hvordan opplever du låta selv i dag?

– Den er absolutt en av de kuleste i min katalog. Sammen med «Hunting High and Low» og «There’s Never A Forever Thing». Sånne låter. Den har det man alltid leter etter som låtskriver, der musikken henger i løse luften og du lurer på hvordan du skal komme deg tilbake.

 

3.

178 år for sent ute, men likevel der. Fasaden på 196 Hudson Street er i dag av den blankpolerte, anonyme sorten uten innsyn, slik man finner mange steder på nedre del av Manhattan. Spol tilbake.

Skinnelangs: Mannen i svart og hans svarte Martin D-35 langs jernbanesporene. Johnny Cash i rollen som rotløs omstreifer. Foto: Michael Rougier/The LIFE Picture Collection/ Getty Images

Han satt nok for det meste på bakrommet, i lyset fra oljelampene. Filte, limte, bøyde og tilpasset. Subbet ut i musikkbutikken ut mot gaten og betjente en kunde med tyske aner. Christian Frederick Martin Sr. fra Sachsen gikk av amerikabåten i 1833. Bak ham lå en langvarig konflikt mellom møbelsnekkerne og fiolinmakerne i Sentral-Europa. Fiolinmakernes laug – Innung der Geigenbauer – krevde eksklusivt å kunne produsere strengeinstrumenter, noe som kjentes på kroppen for de uglesette gitarmakerne (som oftest medlemmer av møbelsnekkerlauget). Svertekampanjer og rettssaker følger. Kongen av Sachsen, Anton Clemens Theodor Maria Joseph Johann Evangelista Johann Nepomuk Franz Xaver Aloys, involveres. Skjellsord og bibelske allusjoner utveksles, men for Martin Sr. var dette også en gyllen mulighet til å bringe europeiske gitar-tradisjoner til en helt ny verden.

Gitaren er en multikulturell bastard. Det sies at de første kjente helleristningene av et lignende strengeinstrument stammer fra Assyria rundt 3300 år før Kristus. Det besto av fem strenger festet til et skilpaddeskall. Sett senere i egyptiske hieroglyfer og i japanske og kinesiske skrifter. I slekt med den vest-afrikanske lyren, den indiske sitaren og kitharaen i det antikke Hellas. Via romerne kom kitharaen til Spania, det samme gjorde arabernes oud. Den seksstrengede skandinaviske lutten ble spredd med vikingene. I det 13. århundret dukket gittern opp i kunsten, også kalt guitarra på spansk. Gitaren gjorde seg mer og mer gjeldende gjennom renessansen, men den moderne gitaren, slik vi kjenner den i dag, var fortsatt som en nyoppfinnelse å regne da Christian Martin lærte seg faget i Johann Georg Stauffers verksted i Wien.

Omtrent samtidig med Martins amerikafart på 1830-tallet begynner Antonio de Torres Jurado å bygge gitarer i sitt beskjedne verksted i andalusiske Almeira. Etter å ha levd et liv i fattigdom er han i dag kjent som historiens viktigste gitarmaker, selve utformeren av den klassiske, spanske gitaren slik den ser ut nå. En sann kunstner som stolte på følelsen i fingertuppene fremfor sitt intellekt.

Utenfor butikkvinduene opplevde Martin et New York i rasemessig og økonomisk opprør. Etter fem år i byen stenger han dørene. Nedre Manhattans grimme omgivelser er noe ganske annet enn det idylliske Sachsen, og på oppfordring fra kona flytter familie og bedrift til Nazareth i Pennsylvania, der hans etterkommere i dag produserer nærmer 60 000 gitarer årlig. På begynnelsen av 1900-tallet begynner disse etterkommerne å produsere akustiske gitarer med stålstrenger. Western-gitarer.

Inn i klangrommet: Gitarmaker og -reparatør Lars Dalin i verkstedet hos Vintagegitar i Oslo. «Det er som arkeologi, jeg må se etter tegn som lapper i lydhullet, kjenne igjen byggeteknikker, signaturer på innsiden av lokket, ja, selv filemerker …» Foto: Katinka Hustad

4.

«Det limet der lukter altså, det kan jeg love deg. Vil du prøve?» «Tja…?» «Det lukter bare litt død, altså. Det er bare å ta den nærmere», smiler gitarmaker Lars Dalin lurt. Nesegrevet nærmer seg faretruende en krukke med lim kokt av hud, ben og dyreknokler. Og ganske riktig, det er den umiskjennelige, søtlige lukten av noe fraværende. Ikke vondt, bare dødt.

I Dalins verksted i butikken Vintagegitar i mot den nyoppussede Torggata i Oslo, råder derimot en positiv og optimistisk stemning. En liten dupp under finanskrisen stoppet ikke markedet for produksjon, salg og reparasjon av kvalitetsgitarer. Hit kommer de med pleietrengende pasienter i titusenkroners-klassen. Statussymboler på linje med en flott vinkjeller eller våpensamling, men også arbeidsverktøyet til mange av landets ledende gitarister.

Den relative luftfuktigheten her inne er på 50 prosent, en morsom liten maskin pøser stadig ut hud- og treverkvennlig fuktighet. Dette for å etterligne klimaet der de aller fleste gitarer kommer fra i dag: Amerika. Dalin lærte selv faget der borte. Blant 300 år gamle sitka-grantrær i kontinentets nordvestområde, trær som skapt for gitarens viktigste del: lokket.

– Konsensusen blant gitarmakere er at lokket betyr mest, det er der gitaren vibrerer og lager lyd. Til lokket bruker man gran, men ellers bruker man vanligvis fire ulike tretyper i selve gitaren og fem i bare ornamenteringen.

Det tegnes ivrig på post-it-lapper og vises villig frem deler og utstyr.

– Hvor eksakt er denne vitenskapen, egentlig?

– Det er ikke så jævlig vanskelig å lage en gitar. Eller, det er lett å sette sammen delene, men det er vanskelig å få den til å låte bra. Det er faktisk ikke så mye vitenskap på feltet, og dette med myter og magi gjør det jo litt ekstra spennende. Jeg kjøper for eksempel granlokkene mine fra Sveits, og de har en halvmåne stemplet på innsiden, noe som betyr at treet er kuttet rundt fullmåne. Det skulle ha noen med månens tyngdekraft å gjøre, men det tror jeg ikke så mye på. Men tradisjonenen lever, og jeg kjøper det jeg, altså. Mest fordi jeg synes det er gøy.

De profesjonelle velger ikke alltid de dyreste gitarene, vet du, en god gitarist får det meste til å låte bra.

Lars Dalin

Vi ser og lukter på sekretet til malaysiske lakkbiller. En NRK-kjendis stikker hodet innom, men får som alle andre svaret om seks til åtte ukers ventetid før Lars og kompanjongen rekker å kikke på gitaren hans.

– De profesjonelle velger ikke alltid de dyreste gitarene, vet du, en god gitarist får det meste til å låte bra, forteller Lars.

Han sitter rett under et bilde av den sagnomsuste string swing-gitaristen Django Reinhardt:

– Django var sponset av Selmer-gitarer fra Paris, det samme firmaet som lager så flotte saksofoner. De var håpløst bygget sett fra et møbelsnekkerperspektiv, men de låter helt fantastisk. Med blant annet bruk av flere laminater, bryter de med regler og sannheter, fakta og vitenskap. Det er nesten til å bli motløs av …

– Føler du disse tradisjonene på dine skuldre mens du går her og pusler?

– Når jeg reparerer en gitar, er det viktig å respektere dem som laget den. Jeg kan jo det samme faget som alle andre som har bygget gitarer, og prøver å forstå hva byggeren tenkte. Det er som arkeologi, jeg må se etter tegn som lapper i lydhullet, kjenne igjen byggeteknikker, signaturer på innsiden av lokket, ja, selv filemerker hender det jeg må se på! Jeg bruker samme teknikk, samme type lim og lakk i reparasjonen. Samtidig er jeg også et produkt av min tid, som følger strømninger og hva som er populært. Romantikken rundt dette med håndverkstradisjonen forsvinner nok litt i hverdagen, men jeg savner virkelig å kunne lære videre min kunnskap.

– Er dette noe du er født til gjøre?

– Overhodet ikke! Jeg er fra Gjøvik. Foreldrene mine var sosialdemokrater i forvaltningen, så det var ikke noe sånt hjemme.

 

5.
[D]This time tomorrow reckon where I’ll [A7]be
Down in some lonesome valley
hangin’ from a white oak [D]tree

[D]Hang down your head, Tom Dooley
Hang down your head and [A7]cry (ah-uh-eye)
[A7]Hang down your head, Tom Dooley
Poor boy, you’re bound to [D]die (ah well now boy)

(Utdrag fra en fotostatkopi utlevert klasse 6B, sensommeren 1987.)

 

6.

Det er mye stor kunst i hærverk. Mange av oss har følt behovet for å gyve løs på den. Dra den i strengene, slå i lokket, maltraktere stemmeskruene. Tråkke på den i et utløp for frustrasjon eller såre fingre, oppgitthet og sinne over uoverkommelige fingersprang eller instrumentets åpenbare begrensninger. Eller bare ut av ren nysgjerrighet?

Kassegitaren

Den akustiske gitaren, slik vi kjenner den, fant sin form under renessansen og ble et vanlig instrument på 1800-tallet.

 

Enkelt oppdelt har den klassiske gitaren strenger av nylon, mens den amerikanske western-gitaren har stålstrenger.

 

Kjente fabrikanter er Martin, Gibson, Taylor, Guild, Ovation og Seagull. I Norge lager blant andre Strand Guitars og Norwegian Wood håndlagde gitarer, og for en string swing-gitar besøker du Lars Dalin hos Vintagegitar.

 

Lokket til de akustiske gitarene bygges av flere hundre år gamle grantrær, en alder man kan telle i årringene i treet.

 

Emnene tørkes i to til ti år før de bøyes og settes sammen.

 

Det er en økende bevissthet om økologi i bransjen, og stadig flere gitarer bygges med ikke-utrydningstruede tresorter.

Utforskertrangen har vært kilde til gitarmusikk som «utvider den klassiske gitarens palett», som gitarist og stipendiat ved Norges musikkhøgskole, Anders Førisdal, kaller det. Navn som Helmut Lachenmann, Tristan Murail og Clemens Gadenstätter har alle skrevet viktige stykker som «dekonstruerer» gitaren, og som favorittstykke nevner Førisdal Lachenmanns eksplosive «Salut Für Caudwell» (1977) – et stykke han har spilt på konsert over 200 ganger, men som fortsatt er fullt av overraskelser. «Alt er gjort med plekter og slide – en total redefinisjon av hvordan man spiller på instrumentet», forklarer han.

I 2015 spiller Førisdal inn en rekke av den norske komponisten, musikeren og pedagogen Bjørn Fongaards verker for gitar under tittelen Galaxe. Det var lenge siden noen hadde spilt disse stykkene fra Fongaards unike kunstnerskap. Født inn i arbeiderklassen på Ekeberg i 1919 laget han sin første gitar av en sigareske, jobbet som musiker i Barnetimen for de minste og var Alf Prøysens yndlingsgitarist. Han arbeidet i teateret og underviste ved Musikkhøgskolen, spilte i jazzorkester og skrev musikk til hørespill, men først og fremst så Fongaard på seg selv som komponist.

På nattestid, etter at kone og seks barn var i seng, plukket Fongaard frem sine grafiske partiturer og tegnet møysommelig opp, strek for strek, hvordan han hørte en helt ny musikk inni seg. Inspirert av Schönberg og Webern, samt dype studier i astrofysikk, kjemi, religion, paleontologi og lingvistikk, ville Fongaard på 1960-tallet reorientere gitaren og frigjøre den fra sitt trinnvise tonesystem.

 – Grekerne så sammenhenger mellom tonenes svingetall og kosmiske bevegelser, og dette med stemming etter overtoner har vært et spørsmål helt frem til vår egen tid. For gitarens del fikk dette en praktisk løsning med faste bånd på 1700-tallet, der man delte inn halvtonene trinnvis. Fongaard omgikk denne tradisjonelle inndelingen ved å montere dobbelt så mange bånd på gitaren, slik at han laget kvarttoner, eller mikrointervaller, om du vil, forteller Førisdal.

Fongaard bygget om en elektrisk gitar, som gikk gjennom en rekke modifikasjoner og innfall, som bruk av fiolinbue på strengene og metaller og stoffer plassert over, under og mellom strengene. Med en båndspiller ble det laget spesialeffekter, og slik ble Fongaards gitar et helt orkester i seg selv. Hva var det Beethoven sa? Førisdal fortsetter:

– Fongaard var en moden komponist på 1960-tallet, og var nok litt for gammel for den politiske bølgen som mange av de yngre, norske komponistene tok del i. Ikke var det spesifikt religiøse ting i stykkene hans heller, men det var nok et ønske om utvikle det åndelige på en positiv måte. En slags dannelse etter de klassiske idealene til Goethe og Schiller. Han var en utpreget optimist på kunstens vegne og så på den som en måte å utvide våre uttrykksmuligheter. Slik man utvider vår forståelse gjennom vitenskapen, ville Fongaard utvide vår forståelse av oss selv. Gjennom musikken.

Det er ikke lange turen unna, men på toppen av Holmenkollen kjenner man seg som på sivilisasjonens tak, ett steg nærmere galaksene. Det henger riktignok et tungt skylag over Oslo denne formiddagen, men der står hun, den 200 år gamle «Tryvannsgrana». Eneste overlevende etter at en usedvanlig kraftig storm herjet Nordmarka i 1930 og utryddet 7000 kvadratmeter skog. I 2015 ble hun erklært død av Bymiljøetaten, men som en rent poetisk gest skal hun få stå der til hun faller mykt. Kanskje hun en dag ender opp som gitar i hendene på noen sjetteklassinger som planker seg gjennom den bekmørke visen om dødsdømte Tom Dooley, eller ved siden av en rotete kontorpult. For å si det med a-ha: «The living’s in the way we die».

Foto: Katinka Hustad

 

Annonse