00:00 - 04. november 2016

Litt av et liv

Idet han nærmer seg 90 år, har Alejandro Jodorowsky skapt en dypt personlig og hemningsløs film om egen oppvekst. Endless Poetry vil garantert overleve sin skaper.

Tablåmester: Et uforglemmelig karnevalsopptog fylt av tusenvis av røde djevler og sorthvite skjeletter er et av flere slående tablåer i Endless Poetry. Foto: Pascale Montandon

Vi tenker gjerne på filmer som objekter med kort levetid. I løpet av et par år er produktet blitt vist på kino, og solgt til ulike andre distribusjonsformer som strømming og tv. Graden av suksess måles i hvorvidt investorene har fått pengene tilbake i løpet av denne perioden. Hva som skjer etterpå, er underordnet. Nye filmer tar over. Og forsvinner.

Denne kortsiktige, markedsøkonomiske tenkemåten er enerådende, også i land – som Norge – der store statlige tilskudd gjør at modellen langt fra ligner et purt marked. Slik blir filmene også selvoppfyllende profetier: Produsert for å tekkes en umiddelbar etterspørsel, mangler de gjerne nevneverdige visjoner om å bli verdsatt etter sine tilmålte uker.

Hva om man tenkte på en film mer som et byggverk? En langsiktig investering, noe som skal bli stående, og kanskje til og med øke i både anseelse og kunstnerisk verdi? Med filmproduksjoners enorme kostnad og komplekse forretningsmodell er det uansett bemerkelsesverdig hvor sjelden finansieringen tar inn over seg evighetens perspektiv.

Annonse