Annonse

Annonse

00:00 - 18. november 2016

Jon Refsdal Moe om Mötley Crüe

Mötley Crües hårspray var del av et revolusjonært livsprosjekt, skriver Jon Refsdal Moe.

Mötley Crüe i 2009. Foto: Ian Gavan/Getty Images

Vil du ha mer hårmetall? Les Ottar Gadeholt essay om Guns N’Roses fra Vinduet i Morgenbladets tidsskriftportal.

For temmelig nøyaktig 35 år siden, 10. november 1981, slapp et av de mange unge bandene som sexet og dopet rundt på Sunset Strip i Los Angeles, sitt debutalbum på eget selskap. Bandet var Mötley Crüe, tittelen var Too Fast for Love, selskapet het Leathürr Records og omslaget var både en homage og en fuck off til Rolling Stones-albumet Sticky Fingers, som nylig hadde fylt ti år. Akkurat som Rolling Stones fokuserer Mötley på et mannlig underliv. Men der Stones lar modell Joe Dallesandros imponerende schlong kveile seg omkring i jeansen, stiller Mötley-vokalist Vince Neil med stramt snøreliv. Kjønnet hans er ikke å se, men en eksplosjon antydes i skinnbuksa. Tekkelig og tarvelig.

Selv var jeg redd for Mötley Crüe på 1980-tallet. Den eneste jeg kjente som var fan av dem, var en jente i parallellklassen som allerede i sjette kunne fortelle om hvordan export dro på humøret mer enn vanlig pils. Hun hadde skrevet Nikki Sixx og Tommy Lee med hjerte rundt på ranselen, og hadde med seg Shout at the Devil på kassett i kosetimen. Enda en gedigen fuckover til tradisjonen – coveret har nøyaktig samme oppsett som the Beatles’ siste album Let it Be – fire kvadratiske portretter med et bandmedlem i hver. Men bart, briller og følsomhet er erstattet av flammer, leppestift, tynne overarmer, krigsmaling og helt avsindige mengder hårspray.

Lese mer?

UKEPASS
59,-
Inkluderer også tilgang til arkiv og eAvis.
ABONNEMENT
Fra 35,-
per uke
Følg de viktige debattene og få en dypere innsikt i samfunnsaktuelle saker hver uke.
ARTIKKEL
20,-
Betal med Vipps/mCash/PayPal/Bitcoin.

Annonse

Mer fra Kultur