Annonse

Annonse

00:00 - 18. november 2016

Jon Refsdal Moe om Mötley Crüe

Mötley Crües hårspray var del av et revolusjonært livsprosjekt, skriver Jon Refsdal Moe.

Mötley Crüe i 2009. Foto: Ian Gavan/Getty Images

Vil du ha mer hårmetall? Les Ottar Gadeholt essay om Guns N’Roses fra Vinduet i Morgenbladets tidsskriftportal.

For temmelig nøyaktig 35 år siden, 10. november 1981, slapp et av de mange unge bandene som sexet og dopet rundt på Sunset Strip i Los Angeles, sitt debutalbum på eget selskap. Bandet var Mötley Crüe, tittelen var Too Fast for Love, selskapet het Leathürr Records og omslaget var både en homage og en fuck off til Rolling Stones-albumet Sticky Fingers, som nylig hadde fylt ti år. Akkurat som Rolling Stones fokuserer Mötley på et mannlig underliv. Men der Stones lar modell Joe Dallesandros imponerende schlong kveile seg omkring i jeansen, stiller Mötley-vokalist Vince Neil med stramt snøreliv. Kjønnet hans er ikke å se, men en eksplosjon antydes i skinnbuksa. Tekkelig og tarvelig.

Selv var jeg redd for Mötley Crüe på 1980-tallet. Den eneste jeg kjente som var fan av dem, var en jente i parallellklassen som allerede i sjette kunne fortelle om hvordan export dro på humøret mer enn vanlig pils. Hun hadde skrevet Nikki Sixx og Tommy Lee med hjerte rundt på ranselen, og hadde med seg Shout at the Devil på kassett i kosetimen. Enda en gedigen fuckover til tradisjonen – coveret har nøyaktig samme oppsett som the Beatles’ siste album Let it Be – fire kvadratiske portretter med et bandmedlem i hver. Men bart, briller og følsomhet er erstattet av flammer, leppestift, tynne overarmer, krigsmaling og helt avsindige mengder hårspray.

Som så mange andre narkomane, oppdaget Nikki Sixx den franske surrealisten Antonin Artaud i tjueåra.

Og det var hårsprayen som sto i veien da Mötley Crüe skulle gjøre comeback i det harde året 1994. Det var fem år siden sist de hadde toppet listene med Dr. Feelgood, og den barokke dekadansen som hadde preget hele 1980-tallet var nå avløst av tømmerhoggerskjorter, grunge og tidsriktig desperasjon. En journalist fra MTV tok tak i tre sentrale elementer i bandets estetikk, damer (med lite klær på seg), flammer og hårspray, og spurte om dette ikke var selve meningen bak Mötley Crüe. Det var et hovent forsøk fra en ny generasjon på å avskrive et legendarisk band som utidsmessig. Greit nok. Men det var nok ikke det som fikk bassist og låtskriver Nikki Sixx til å hekte av seg mikrofonen og spasere ut av studio.

Det var heller å bli avskrevet som overfladisk, som om hans livsprosjekt var et spørsmål om staffasje. Å dyrke overskridelse i alle ledd er en velkjent strategi for folk med ødelagt barndom, og du kan finne like mye smerte i de høye hælene og overdosene og orgiene og leppestiften og øyenskyggen og damene og flammene og hårsprayen til Nikki Sixx, som i det tjafsete håret og de vakre øynene til Kurt Cobain, som skjøt seg et par uker før.

Mötley Crües tredje plate skulle hete Entertainment or Death, men ble i stedet hetende Theatre of Pain. Som så mange andre narkomane, oppdaget Nikki Sixx den franske surrealisten Antonin Artaud i tjueåra, og han forteller at han lå og leste, mens groupies og rockestjerner og wannabes og narkodealere veltet seg omkring ham mellom sprøytespisser, avrevne truser, bourbonflasker og dritt. Det holdt ikke for Nikki Sixx å være kunstner. Han ville gjøre livet sitt til kunst. Det holdt ikke for Nikki Sixx å være junkie. Han ville være junkie som William Burroughs, Johnny Thunders og Artaud. Han overdosa flere ganger og ble erklært død minst en av dem. Og så bli avspist med en kommentar om hårspray? Skjønte de ikke at hårsprayen var del av et revolusjonært prosjekt?

Det finnes et fantastisk intervju med Mötley Crüe, fra festivalen Chaos at Donington i 1984. «Det kunne hevdes», sier journalisten, «at musikken deres byr på forenklede og overdrevne maskulinetsidealer tilpasset usikre gutter i puberteten». Og så, for å være sikker på at de har skjønt det: «Handler det egentlig bare om å ha stor tiss?» «Ja!» svarer vokalist Vince Neil entusiastisk. «Og hvis du ikke har det,» Nikki, oppjåla med leppestift og øyenskygge og en hårsveis av en annen verden, «finnes det alltid et par ekstra sokker du kan stappe ned i buksa».

Annonse