Annonse

Annonse

00:00 - 04. november 2016

I begynnelsen var Lawrence Weiner

Han hakket løs på Svartisen i 1970, og slo seg stygt. Nå henger han på Nesoddbåten. I mellomtiden tok Lawrence Weiner plass i kunsthistorien som en av konseptkunstens fedre.

46 år senere: Hva han gjorde der på Svartisen i 1970, husker han ikke presis. Men det kan være like bra. – Folk tror at når man får klassifisert noe, får man noe ut av det. Dette gjelder ikke kunst, sier Lawrence Weiner, selv klassifisert som konseptkunstpioner.

Dette er saken

  • Fra 4. november vises Lawrence Weiners Held just above the current på Nesoddbåten, på gjerdet til bygge­tomten for Nasjonalmuseet samt i form av 50 000 små tatoveringer som vil deles ut i Oslo.
  • Dette er et bestillingsverk fra Nasjonalmuseet sammen med Oslo Pilot, Statsbygg, fergeselskapet Norled og Ruter.
  • Weiners siste utstilling i Norge var på galleri Osl Contemporary i høst.
  • Weiner er født i 1942 i New York, der han bor sammen med Alice Weiner. De møttes på en bar i 1967 og har vært sammen siden.

Lawrence Weiner er kommet så langt som til å ha satt seg på sengekanten for å trekke av seg den siste cowboystøvelen. Til Oslo og Hotel Continental ankom de fra New York for en time siden, Lawrence og Alice, de har vært sammen siden 1967, og ennå flyter husbåten de har liggende i Amsterdam. Mens han strir med støvelen: Er vi ikke etter hvert ganske mange som har en høne å plukke med denne syvende far i huset? Har ikke han en betydelig del av skylden for at gallerier for billedkunst viser verk som er tekst – og har gjort det lenge? Lenge nok? Men først: Skjegget er kortere enn han har båret det siden 1960-årene.

– Jeg liker det ikke, men skjegget er mitt minste problem, sier Weiner.

– Jeg kommer rett fra en tung cellegiftkur. Han legger støvlene under sengen og beklager at stemmen ikke er like kraftig og gjallende som før. Det behøver han ikke beklage, for det er sjelden å høre en røst som den 74-årige Weiners hos folk som snakker om så intrikate ting. De pleier jo enten å mumle, eller å foredra, og det på en ufordragelig måte, de som snakker om konseptkunst og om språk som skulptur.

– Folk gir det et navn. Og det er ikke de som lager noe som gir det navn. At andre i kunstverdenen bruker så lang tid på runking av akademiske begreper, er galskap. Det handler om å velge å holde frem noe. Se på det, sier jeg. Bruk det. Eller la være.

 

Instruksjonskunst. Enhver presentasjon av Weiner siterer hans programerklæring, hans «Declaration of intent», fra 1969:

Kunsteren kan konstruere verket.

Verket kan bli fremstilt.

Verket behøver ikke bygges.

Foranledningen var visst et verk som gikk i stykker, det var noen pinner med tråder imellom i et rutemønster på en gressplen, men om denne installasjonen røk, så besto verket i form av instruksjonen om det. Siden har vi hatt det gående, med Weiner som pioner innen veggtekster i billedkunsten.

– Det er ikke meningen å være uhøflig, men er det ikke blitt for mye tekst i galleriene?

Når jeg ­interesserer meg for sagmugg, så har jeg sagmugg. Som oftest.

– Vær for all del uhøflig! Tråkk meg gjerne på tærne. Men jeg driver altså ikke med tekst. Skal du forandre noe grunnleggende ved kunsten, må ditt arbeid være en trojansk hest som gjør at hver enkelt tilskuer kan bygge sin oppfatning. Slik bygger du om kunsten. Hva som så viser seg å slå innover i kulturen, kan ikke den enkelte kunstner holdes ansvarlig for.

Weiners verk er gjerne ord for materialer, ofte forbundet med preposisjoner som angir materialenes plassering i forhold til hverandre, samt et adjektiv for mengde. Her er et par av dem: «A handful of chalk + some sawdust.» Eller slike hvor rommet selv er skulpturen, som i denne: «As far as the eye can see.» Han insisterer på at det ikke er poesi, men skulptur. Så hvordan jobber han?

– Jeg finner materialer som interesserer meg, så gjør jeg ting, enten i atelieret eller utenfor.

Kritt og sagmugg på bordet? Eller ord?

– Materialer. Når jeg interesserer meg for sagmugg, så har jeg sagmugg. Som oftest. Men husk at jeg har jobbet med materialer fra jeg var 18 år, så jeg kan en del om materialer, så det er ikke alltid jeg behøver håndtere dem.

 

En snau liter olje. Faren til Lawrence Weiner hadde drevet en kolonialbutikk på Manhattan, men da han kom tilbake fra Stillehavskrigen, startet han for seg selv. Lawrence jobbet der, i godteributikken Harry’s i Bronx, til faren gikk konk. Før karrieren skjøt fart, gjorde han seg så smått bemerket ved å lage eksplosjoner i veikanten da han haiket USA på tvers for å treffe beatniks i California.

– Jeg hadde ikke penger til å ligge ved en kunstskole i seks år, så jeg måtte bare vise det jeg kunne.

– Kan du kjemien og fysikken til det du nevner, slik at man kan bruke instruksjonen?

– Det er ikke instruksjoner, verket er et faktum. De er alle sammen noe som har blitt gjort. Hvis du går arbeidet mitt etter i sømmene, finner du noen ganske få feil, men ikke mange. Litt mindre enn en liter motorolje var det jeg helte i Golfstrømmen, forteller han og sikter til arbeidet: One quart heavy grade motor oil poured into the Gulf stream, fra 1969.

– Det er blant verkene som ga umiddelbar gjenklang hos mange, konstaterer han.

Den der tok vi på engelsk. Men Weiner sørger for oversettelse til det lokale tungemålet. I Oslo vil vi derfor se, på Nesoddfergene så vel som på gjerdet som innringer Nasjonalmuseets byggetomt: Held just above the current/Båret like over strømmen.

 

Hakk i breen. «The current», er det samtiden, som i å følge strømmen, eller strømmen i sjøen? Det er vel helst begge, men vi spør.

– Hvorfor kan ikke folk tro meg når jeg sier igjen og igjen at det ikke er noen metafor i verket. Hvis det var en metafor, som man skulle oppdage at pekte på noe annet, og det egentlige, ville ikke du ha snakket med meg i dag.

– Men dette er selvsagt strømmen i et hav, i en elv, i luften. I Skandinavia, både i Oslo, Stockholm og Lofoten, har jeg festet meg ved vann, forklarer Weiner og sikter til blant annet til veggen på kaia i Svolvær hvor verket er: Water made it wet.

I dag er dette for øvrig tildekket av et banner som reklamerer for en isbar, altså en sånn hvor baren er laget av is. Det til side: Hva gjorde han på Svartisen i Nordland i 1970?

– Jeg hugget løs på den. Et område av den. Jeg skulle ødelegge overflaten, fasaden. Mitt oppdrag var å vandalisere Svartisen.

– Du falt og slo deg stygt, Lawrence. Motorsykkeljakke og cowboyboots. Folk så på deg. Du var ikke kledd for isbreer. Vel, det var jo 1970, sier Alice, som åpenbart var med.

– Det var Jack og Nell Wendler, som senere grunnla Art Monthly, som ba meg om det. De åpnet et galleri for kunst det ikke fantes noen formidlingsplattform for. Min jobb for dem var å ødelegge Svartisen. Jeg vet hva jeg gjorde, det vil si, hva jeg har sagt at jeg gjorde, men husker det ikke presis nå. Men hvorfor gjøre alt spesifikt? Dermed tar du bort muligheten for folk til å forestille seg det.

Annonse