Annonse
00:00 - 14. oktober 2016

Statens tilstand

Transe og kritikk er en krevende kombinasjon.

Utviskede utøvere: Henrik Vibskovs kostymer gjør danserne anonyme, og i noen sekvenser også uformelige. Foto: Anders Lindén
Annonse

Koreograf Ingri Fiksdal og regissør Jonas Corell Petersen er formbevisste kunstnere. Fiksdal har jobbet mye med hvordan kroppen (både utøverens og tilskuerens) forholder seg til rom, scenografi og lys. Også Petersen har gjort publikum til en sentral del av sine forestillinger. Under eksamensforestillingen, Unge Werthers lidingar på Det Norske Teatret i 2010, fikk vi til og med vafler underveis, mens det her i State deles ut akevitt – både ved ankomst og underveis i forestillingen. Som en velkomst og muligens også et hint om å gi seg over, senke guarden?

Denne forestillingens svakhet og styrke er at den fordrer at tilskueren er villig til å komme den i møte, gi seg noe over og gå inn i tilstanden som State (eller Tilstand – én av flere direkte oversettelser av tittelen) oppfordrer til. Kanskje var det kritikerblokken i fanget og dertil hørende arbeidsmodus som påvirket meg, men jeg brukte i hvert fall lang tid på å komme ordentlig inn i det.

Annonse