Det store problemet i Oslo er ikke påkostede, små hus som ser annerledes ut.
Da jeg intervjuet Snøhettas Kjetil Thorsen om Dødshuset til Bjarne Melgaard på vårparten 2013, husker jeg at han brukte mye tid på å forsikre meg om at Melgaard egentlig var en veldig rolig og ufarlig type.
Dette var på den tiden Melgaard slo gjennom sånn på ordentlig i Norge. Han hadde riktignok gjestet Skavlan høsten i forveien, men soloutstilling på Astrup Fearnley, æren av å pryde DNBs hovedkvarter i Bjørvika og selvsagt den store Melgaard+Munch-utstillingen, lå enda litt frem i tid. Og med sin karakteristiske fremtoning og eksplisitte kunst, fremsto han liksom som litt skummel.
Men så ble vi kjent med ham, og så var han ikke det. Like lite som tilfellet var med Hans Erik Dyvik Husby eller alle andre kjente mennesker, der uroen for det fremmede snart erstattes av et håp om at bare litt av den tidligere auraen skal overleve møtet med den allmenne virkeligheten.
Slik er det også med hus. Straks de er bygget og står der de skal stå, er det ofte noe ganske tilforlatelig ved dem. Man kan like dem eller ikke, selvsagt. Men dette truende, dette som får folk til å hisse seg opp, skrive brev og ligge våkne om natten, det fordufter som regel straks bygningen møter tomten, like kjapt som auraen til Hank von Helvete fordampet da han entret scenen i Stjernekamp.
Derfor er naturligvis helt ufarlig at Snøhetta og Melgaard nå har fått tommelen opp av byantikvaren i Oslo til å bygge sitt «hus til å dø i» på Kikkutkollen, ved siden av Edvard Munchs gamle atelier på Ekely. Etter år med iherdige protester, ikke minst fra kunstnernaboer, ser det ut til at huset nå blir en realitet. Og det er bra. Det store problemet i Oslo er ikke påkostede, små hus som ser annerledes ut, men store bygninger av lav kvalitet som ligner hverandre til forveksling.
Den eneste risikoen knyttet til «A house to die in», er at det skal gå fra å være avant-garde til lørdagsunderholdning straks vi blir bedre kjent med det. Og det er ikke helt lett i en spalte som dette å forklare nøyaktig hvordan et hus skal holde på mystikken, naturligvis. Utover at man må tørre å være kompromissløs, dedikert og tro mot visjonen hele veien inn til prosjektet er ferdig og kistelokket spikres på.
Dette høres kanskje også litt svevende ut, men jeg har faktisk et helt konkret Oslo-hus i tankene når jeg skriver det, nemlig en annen kunstners «hus til å dø i», Tomba Emmanuelle, bedre kjent som Emanuel Vigelands Museum, kunstnerens tidligere atelier som nå er hans mausoleum (urnen står fortsatt over den lave inngangsdøren, slik at alle besøkende må bøye seg for kunstneren).
Jeg kan uten å ta munnen for full si at dette er et av de ytterst få husene jeg vet om som fortsetter å forbløffe meg ved å være noe genuint annet enn alt jeg vet om, selv etter flere besøk. Og nettopp her ligger potensialet til Snøhettas arkitektur og Melgaards prosjekt (som jo er så likt Vigelands at man må spørre seg om det er en direkte hommage), nemlig å skape et hus med et så distinkt integrert kunstnerisk prosjekt at det klarer å unngå faren for å bli ufarlig straks vi går over dørstokken.