00:00 - 21. oktober 2016

Etter bølgen

Du kan ta ungdommen ut av Haugenstua, men aldri Haugenstua ut av Noah, Tim og Hachim, i Jon Haukelands helstøpte og tankevekkende hybridfilm Barneraneren.

Rekonstruksjon: Scener fra hovedpersonen Noahs liv er spilt inn for kamera med en blanding av skuespillere og de involverte selv. Foto: Tour de Force

Rekonstruksjoner i dokumentarfilm hadde lenge en lite stolt tradisjon. Ikke fordi – som det ofte blir hevdet – det i seg selv er problematisk å blande spillefilmens grep inn i en dokumentarfilm, men fordi utførelsen gjennomgående var så sjaber. Stotrende, tilgjorte og stive replikkvekslinger koblet med lav produksjonsverdi, bragte assosiasjoner til videoverksteder.

Og slik fungerte scenene gjerne mot sin hensikt: De skapte avstand og lite troverdighet til scener som var ment å gi større nærhet. De siste årene har imidlertid en mengde utmerkede filmer utforsket grenselandet mellom fiksjon og dokumentar, fra Hanne Myren og Camilla Figenschou i Norge til Lisandro Alonso og Roberto Minervini internasjonalt: Her spiller reelle personer versjoner av seg selv i manusbearbeidede scener, i en slags filmestetisk opphøyet variant av den tradisjonelle observerende dokumentaren. Når regissøren Jon Haukeland nå har laget film om tre av de involverte i den såkalte barneranssaken fra 2013, plasserer han seg inn i denne nye tendensen, ofte kalt hybridfilm.

Annonse