00:00 - 30. september 2016

Snowdens nei

I Oliver Stones ensidige, underholdende og uventet nedtonete biografiske thriller, elsker Edward Snowden landet sitt så høyt at han må rømme det.

Hvem ser hva? Joseph Gordon-Levitt (i mørk dress) gir noe nær en plettfri imitasjon av Edward Snowden. Foto: Norsk Filmdistribusjon

For lesere av norske nettaviser, er det lett å oppfatte Edward Snowden som en Norges-venn. At han først og fremst ønsker å bo her til lands, og i hvert fall besøke Oslo for å ta imot priser og politisk hyllest. Det kan derfor komme som et sjokk at Snowden – i Oliver Stones fremstilling av ham – er en fullblods amerikansk patriot. At han elsker landet sitt. At han søkte seg til Special Forces for å tjene flagget. At han leser – og kan sitere – Ayn Rand, samt har en bestefar som jobbet i Pentagon 11. september 2001. Oslo og Norge blir ikke en gang nevnt i filmen.

Det fremstår avgjørende for Stone å etablere Snowden som makeløs i filmens første scener. Regissøren henter frem en rekke utslitte klisjeer for å hamre inn poenget. Snowden har muligens ikke de fysiske forutsetningene for å bli elitesoldat, men viljen er det ingenting å si på: «Du har jo gått med brudd i flere uker», forklarer en forbløffet militærlege i en tidlig scene, da Snowden til slutt bukker under og blir sengeliggende.

Vår helt søker seg inn som dataekspert hos CIA i stedet, og på rekruttskolen The Hill får han en krevende programmeringsoppgave, som kun kan løses på omtrent fem timer. «Det har jo bare gått 40 minutter», uttaler den imponerte avdelingssjefen O’Brian (Rhys Ifans) da hans nye elev er ferdig. «Nei, 38 minutter», retter Snowden (Joseph Gordon-Levitt). Lyden av en krasjcymbal kan høres i det fjerne.

Annonse